Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Síða 84

82
143.11 (i alt 7 gg.), bdri 143.18, bddi 143.27 og 143.35, forrådum
143.36, udnti 144.11, måtti 144.18, Iclådumzt 144.30. (Én gang skrives
d også for e: Tidt 143.29, og én gang e for æ: heilredi 143.15.) Bruken
av d for æ fører tanken hen på islandsk overgang av æ > æ, med
derav følgende vakling i skriften mellom æ og æ-tegn. Men ved det
foreliggende håndskrift er å merke at man bare finner d for æ,
aldri omvendt, og at overgangen særlig finnes ved labiale kon-
sonanter. Runding av æ til æ finnes det ikke få eksempler på i
sørvestlandske tekster, og i våre dager er slik runding særlig
karakteristisk for det nordlige området med mange eksempler fra
Hardanger og Sunnhordland (Hægstad: II 2.1, s. 94—96. Eks-
empler på d for æ (og æ) i norske tekster gir Anne Holtsmark i
Arkiv 46, s. 267 f.).
Den privative partikkel er to ganger o-: oforum 144.12, oglædizt
144.30, to ganger u-: urad 143.20, uradi 144.6. u- hører hjemme i
norsk skrift (Hægstad: II 2.3, s. 44).
Det skrives hefndir 143.30, Tiefnd 144.32, men iamnfrodr 143.16,
iamnan 144.4 og -12. Både i islandsk og sørvestlandsk skrift finnes
eksempler på mn for fn, særlig i iam(n)- i sammensetninger (Hæg-
stad: II 2.1, s. 60; II 2.3, s. 59 og II Tillegg passim. Se også
L. Holm-Olsen: Pamphilus, s. 65 f.).
Med pt skrives aptr 144.13, eptir 144.25.
I er alltid dobheltskrevet foran d (og t), unntatt i poldi 144.34,
det eneste eksempel i teksten med d av d ved sen overgang etter
kort rotstavelse.
Det skrives snart nnd (14 gg.), snart nd (12 gg.). Både i sør-
vestlandsk og islandsk synes regelen omkr. 1300 å ha vært å skrive
Ild (men Id etter kort stavelse) og nd. Begge steder finnes unntak
med nnd. (Hægstad: II 2.1, s. 171 f. og II 2.3, s. 123), men sjelden
brukes nnd så ofte som her.
Også innen konsonantismen finnes trekk som peker i norsk ret-
ning:
h mangler foran l og r i de tre eksemplene som finnes: luti 144.1,
ryggliga 144.9, ryggiazt 144.13 (Hægstad: II 2.3, s. 117). Det skrives
ordin 143.28, men uorpin 143.35 og vordinn 143.39, som etter i
Hægstad (II 2.3, s. 120) er norske former, selv om de nok også
kan finnes i islandske håndskrifter (se Den store saga om Olav
d. hellige, Oslo 1941, s. 911 og 943). I yckat 143.26 og -30 er r
,