Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Page 93

91
t. Exscriptum Codicis in charta antiqva Reseniani sijnest ad hafa
vered skrifadur eftter .q. N° 14 [o: o].
u. Slæmt Pappirs Fragment gamallt nockud lijkt .q. N° 15 [o: p],
x. Slæm Pappirsblod lijk .q. sem er inntak ur Jm physiska.
N° 17 [o: r] sine ordine Compendium.»
Som det fremgår av denne redegjøreisen, er teksten til å begynne
med skrevet etter e så langt det når. Deretter er hovedh. lagt til
grunn, og etter det er også lakunen i e, 50.37—52.14, utfylt.
Hovedh. er fulgt til 118.3, der den siste lakunen begynner. Herfra
er teksten skrevet etter a, som også er brukt til å supplere hovedh.s
tekst der den har mindre utelatelser, som utraderingen 84.14-21.
I variantapparatet er alle de Arnamagnæanske Kgs-håndskrif-
tene, som nå er samlet under nr. 243 fol., brukt. Redegj øreisen
viser hvor grundig Hannes Finnsson har studert håndskriftene.
Hans karakteristikk er som oftest treffende, og om håndskriftenes
innbyrdes forhold kan han i flere tilfelle gi opplysninger som savnes
hos senere utgivere.
Dette Hannes Finnssons manuskript er det samme som John
Erichsen fikk utlånt av ham og benyttet under utarbeidelsen av
variantapparatet til Sorøe-utgaven (se s. 106 f.). Som det opplyses i
utgavens forord (p. XXVI f.), hadde Hannes Finnsson selv tenkt
å bruke det som grunnlag for en utgave, men han oppgav planen
da han fikk høre at Sorøe-utgaven var under arbeid. Hans utgave
skulle hatt en latinsk oversettelse, som han hadde utarbeidet en
stor del av, og som det visstnok er bevart et bruddstykke av iLbs
241, 4°. Den skulle også vært forsynt med anmerkninger. Det er
beklagelig at Hannes Finnsson ikke fikk fuliført sin utgave. Den
ville gjengitt teksten etter bedre håndskrifter enn Sorøe-utgaven
gjør, og dens variantapparat ville ikke ha vært tynget av alt det
overflødige stoff som Sorøe-utgaven har i lesemåtene fra Halfdan
Einarssons håndskrifter. Disse lesemåtene har, som det skal vi-
ses i kapitel III, ingen betydning for tekstkritikken. Dertil ville
Hannes Finnssons variantapparat blitt nyttigere ved at det, som
det bevarte manuskript viser, ville ha anført hvilke håndskrifter
de enkelte lesemåter stammet fra.
Lbs 241, 4°, 22.5 x 18 cm., har ifølge titelbladet tilhørt «Hand-
rita-safn St: Bps Jonssonar» (Steingrimur Jonsson, biskop 1824—