Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Page 150

148
slik som e, utelater biarcreyar, faller hans argumentasjon i anledning
dette stedet bort. Ordet må ha stått i n’s forelegg, og dermed også
i det håndskriftet som e, direkte eller gjennom mellomledd, bygger
på.
Vi skal så se på de eksemplene Finnur Jonsson nevner på felles
feil i hovedh. og e, n.
Da bevisene for at hovedh. ikke kan være grunnlaget for e, n,
har vist seg å svikte, kan felles feil i sin alminnelighet ikke si annet
enn vi visste fra før, at den ene av to muligheter foreligger: hovedh.
er grunnlaget for e, n, eller hovedh. og e, n går tilbake på et felles
håndskrift.
Mer sier da heller ikke de to siste av de tre eksemplene, men den
første «felles feil», som Finnur Jonsson nevner, og som består i at
linjene 13.19—14.3 (Kgs 1945, s. 6.27-31) «mangler i bægge» (d.v.s.
hovedh. og e), er nettopp ett av de steder som etter Brenners mening
viser at hovedh. er grunnlaget for e, og det er klart at Brenner har
rett. Her ligger nettop nøkkelen til forståelse av forholdet. De mang-
lende linjene er i e uten videre sprunget over. I hovedh. derimot
har de opprinnelig stått, men er senere radert ut. Linjene finnes
også i A-klassens håndskrifter +a (i Kgs 1920 og 1945 er de fylt
ut etter a). De må følgelig være opprinnelige i teksten. Men at de
samme linjene da tilfeldig skulle være radert ut i hovedh. og over-
sprunget i e, er ikke tenkelig. Den eneste naturlige forklaring er
at e går tilbake på hovedh. (n har en større lakune her).
Det kan pekes på et sted til som forutsetter samme avhengighets-
forhold mellom håndskriftene, og som dertil er like belysende for n
som for e. Det er et sted som hittil har måttet se gåtefullt ut på
bakgrunn av Finnur Jonssons håndskriftstemma. I hovedh. 29.29
står ordene mannzens natura og to linjer lenger nede de samme
ordene. Begge steder er de gjennomstreket, og med en noe yngre
hånd (ca. 1300) er det ved det første stedet skrevet i margen
margra manna hattr, ved det annet margra manna slcaplynde. De
siste lesemåtene finnes igjen som de eneste i n’s tekst, og den første
også i e’s (der den annen skulle stått, har e en større utelatelse).
I andre håndskrifter finnes de ikke. A-klassen stemmer med den
opprinnelige tekst i hovedh. Den eneste holdbare forklaring er her
at både e og n går tilbake på hovedh.
En detalj ert sammenligning har heller ikke brakt fram noe som taler