Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Side 187

185
I tilslutning til det som ovenfor er sagt, skal det gis en prøve på
hvordan variantapparatet kan tenkes bygd opp i en eventuell ny
utgave. Til tekst er valt s. 8 og 9 i Kgs 1920, som er gjengitt
med sitt variantapparat. Så følger samme stykke, trykt på grunn-
lag av Kgs 1945, med nytt variantapparat. Her er de samme tegn
brukt som i Kgs 1945. Utenom dem som er nevnt s. 11, er det <
= rettet av skriveren fra ..., og prikk under bokstav til betegnelse
av at den er vanskelig å lese. Av praktiske grunner er angelsak-
sisk v, som ellers i dette arbeidet, gjengitt med v.
Det tas som nevnt bare hensyn til de variantene som har betyd-
ning for tekstkritikken, men så langt skal apparatet være full-
stendig. Til de regiene som ovenfor er utformet, bør det da føyes at
hvert enkelt tilfelle må bedømmes individuelt og regiene brukes
med varsomhet. Det hender at to skrivere uavhengig av hverandre
endrer teksten på samme måte. De kan f. eks. forandre ordstillingen,
tilføye eller utelate betydningsløse småord, og de kan springe over
samme ord eller et lengre tekststykke når forholdene ligger til rette
for en slik feil. I enkelte tilfelle hender det også at en skriver retter
feil i forelegget sitt slik at han bringer avskriften i overensstemmelse
med originalen igjen.
Den slags tilfeldige overensstemmelser vil ofte kunne krysse reg-
iene og gjøre bedømmelsen av et tekststed usikker. Det kan f. eks.
hende at hovedtekstens lesemåte ikke finnes igjen i c men i det
ene av de øvrige to (a eller f) mens c stemmer overens med det
andre. Eller at a has til sammenligning og dette stemmer overens
med et av A-klassens håndskrifter mens hovedteksten går sammen
med et annet. Prøven nedenfor viser noen slike eksempler, således
s. 187, linje 4, 7, 9, 20.
Andre tvilstilfelle kan også oppstå. Ved oppbyggingen av variant-
apparatet må man derfor ikke følge de teoretiske regiene for strengt.
Et tekststed bør som regel ikke forlates før det er brakt på det rene
hvordan det er overlevert ikke bare i a og c men også i a og f. En
benytter bør kunne vite at hvor stedet forbigås i apparatet uten
anmerkning, har hovedteksten sikkert den opprinneligste lesemåte
som kan påvises. Og hvor det anføres varianter, bør han kunne gå
ut fra at hvis a eller f ikke siteres, har vedkommende håndskrift
enten lakune (som da fremgår av skjemaet s. 117 ff.), eller det har en
lesemåte som med sikkerhet har kunnet forkastes som uopprinnelig.