Árbók Reykjavíkurborgar - 01.08.1975, Qupperneq 269
259
22. gr.
Við mat á eignum til eignarskatts skal farið eftir þessum reglum:
A. Fasteignir, mannvirki, lóðir, lendur og bújarðir skal telja til
eignar á gildandi fasteignamatsverði eða áætluðu verði, ef
fasteignamat er ekki fyrir hendi. Eiganda leigulóðar skal
talið afgjaldskvaðarverðmæti hennar til eignar, en leigjanda
skal talinn til eignar mismunur fasteignamatsverðs og afgjalds-
kvaðarverðmætis.
B. Búpening skal telja svo sem hann væri framgenginn x fardögum
næst á eftir og með verðlagi, er ríkisskattstjóri ákveður til
1 árs í senn.
C. Skip, loftför og annað lausafé skal telja til eignar á bók-
færðu verði.
D. Vörubirgðir verzlana og framleiðslufyrirtækja skal meta á kostnaðar-
verði eða dagverði í lok reikningsárs, að frádregnum afföllum
af gölluðum eða úteltura vörum. Frá matsverði þannig reiknuðu
er heimilt að draga að hámarki 3C% og telja það verð heildar-
verðmæti birgða.
Hafi skattþegn fyrir gildistöku laga þessara eigi notað svo háan
frádráttarhundraðshluta, má hann þó eigi hækka frádráttinn meira
árlega en svo, að hámark náist í fjórum jöfnum áföngum.
E. Hlutabréf skulu talin með nafnverði, ef hlutaféð er óskert, en
annars með hlutfallslegri upphæð, miðað við upphaflegt hlutafé.
Skuldabréf og önnur slík verðbréf skal meta eftir nafnverði,
nema sérstakar ástæður Þyki til, að þau þyki ótrygg. Þó skulu
veðdeildarbréf og skuldabréf hins opinbera metin eftir venjulegu
söluverði slíkra bréfa í árslok, ef það er vitað.
F. Útistandiandi skuldir skulu taldar með nafnverði, hvort sem
vextir eiga að greiðast af þeim eða ekki, nema vitanlegt sé, að
þær séu minna virði eða tapaðar með öllu.
G. Réttindi til stöðugra tekna skulu metin eftir því endurgjaldi,
sem hæfilegt væri fyrir þau, þegar skatturinn er lagður á.
Nánari reglur um virðingu getur fjármálaráðherra sett.
23. gr.
Innlend hlutafélög og önnur félög hafa leyfi til að draga hlutafé
sitt eða stofnfé frá eignaupphæðinni, áður en eignaskattur er á lagður.
24. gr.
Eignarskattur skal að jafnaði ákveðinn eftir eign gjaldanda í lok
almanaksársins. Þó mega þeir, sem nota annað reikningsár en almanaksárið,
tellja fram eignir sínar í lok þess reikningárs, sem er næst á undan skatt-
álagningunni.
Krónutala sú, sem skattur er talinn af, skal ávallt deilanleg með
1000. Því, sem fram yfir er, skal sleppt.