Fróðskaparrit - 01.01.1991, Qupperneq 122

126
LEIKAR OG LÆRDAR
forsyrgja sær. Hetta nevna landslæknarnir
ikki beinleiðis; harafturímóti skrivaði lands-
læknin (Fr. Hoegh-Guldberg, landsl. 1865-
1872) í 1870 til amtmannin m.a.:
»... det hænder ogsaa af og til, at Ingen findes,
som frivilligt vil indlade sig pá at blive Jordemoder,
i hvilket Fald Befolkningen ... vælger en dertil og
den saaledes válgte tør ikke vægre sig mod at lade
sig oplære, selv om hun ikke har mindste Lyst der-
til.«
Sum áður nevnt var vorðið siður at savna
pening í sóknini til at gjalda læru hjá ljós-
móður. Um tað skrivar Emil Madsen lands-
lækni til amtið í november 1875 í sambandi
við, at uppskot til nýggja ljósmøðralóg var
til viðgerðar og fekk misjavna undirtøku:
»En sável blandt publikum som blandt jordemødre-
ne ikke ganske sjælden anskuelse, der næppe en-
gang savner talsmænd i selve lagtinget, at den jorde-
moder, som er oplært for et distrikts regning, der-
med er solgt til distriktet og trælbunden til at tjene
for livstid, bidrager sit til at holde sammen pá tinge-
ne.«
Sama ár skrivaði Emil Madsen til løgtingið í
sambandi við, at tað gekst verri og verri at
fáa ljósmøður í læru:
»... At bestillingen med den indtægt den nu med-
fører ikke kan friste mange viser sig naturligvis tyde-
ligere og tydeligere, jo mere den tid má betragtes
som et overvundet stadium, da en kone deraf, at
opinionen i hendes bygd stemplede hende som qvali-
ficeret til at være jordemoder, lod sig bevæge til at
overtage en bestilling, hvortil hun muligvis var uen-
delig langt fra at føle noget kald eller nogen
lyst...«'
Men kanska stavar hetta trýst, sum bygdar-
fólkið leggur á ávís konufólk, líka nógv frá
embætismonnunum sjálvum. í skjølum
landslæknans og amtmansins eru at finna
brøv, sum benda á, at so hevur verið. - Tá
ið ein 26 ára gomul kona á útoyggj í 1879 bar
seg undan at koma til Havnar á skeið, tí hon
var so ússalig, fekk Norðoya lækni boð um
at manna bát fyri amtsins rokning at fara
eftir henni ella aðrari konu at koma til Havn-
ar. - í brævi frá einum presti til landslækn-
an er endurgivin undanførslan hjá eini konu
at koma til Havnar á skeið: hon er við barn
og heldur tí ikki, at landslæknin kann
»brúka hana«. Tað vil siga, hon sigur ikki
beinleiðis nei, men sum so ofta, tá ið fólk av
lægri stætt skulu verja seg móti einum av
hægri stætt, aftra tey seg sum longst við
beinleiðis konfrontatión. Teirra verja er at
víkja undan heldur enn beinleiðis at seta seg
upp ímóti valdi.
Seinni í tíðini vóru tað kommunustýrini,
sum lýstu eftir kvinnum at senda niður á
ljósmøðraskúla ella til Havnar á skeið. At
ikki allar fóru av egnum huga, skilst av sam-
røðum við ljósmøður í okkara øld, sum
spurdar hví tær fóru at læra svara »eg varð
biðin at fara« og kunnu siga frá tvørleikum
t.d. við at fáa onkran at ansa eftir børnum,
meðan tær vóru burturi.
í 1895 komu nýggjar reglur fyri upptøku á
ljósmøðraskúlan í Keypmannahavn. Størsta
broyting var, at kravið um, at næmingarnir
skuldu hava átt barn, varð slept, og harvið
tann meginregla, at egnar royndir av barn-
burði høvdu týdning í yrkinum.
Málið var at draga kvinnur frá borgara-
stættini til Ijósmøðraskúlan, tí tær høvdu
vanliga betri skúlakunnleikar enn almúgu-
kvinnur og vóru sostatt betur førar fyri at
ogna sær ástøðiliga vitan. Nógv varð talað
og skrivað um »højnelse af Jordemoderstan-
den«. Kvinnur av borgarastætt vóru eisini
ávirkaðar av tíðarinnar kvinnustríði fyri
rætti til útbúgving og politiskum rættindum.
Útbúgvingarmøguleikarnir vóru ikki nógvir,
og nógvar borgarakvinnur sigast hava tikið