Eimreiðin - 01.04.1936, Qupperneq 109
EiMREH)IN
^elga hin fagra.
Eftir Gíslo H. Erlendsson.
V, Gunnlaugur, veiztu það, vinur,
mín von snerist öll um þig,
°g aðeins í skrautlegu skikkjunni þinni
skynja ég sjáli'a mig.
Og hún er mér hlýrri og kærri
en lijarta míns eiginmanns,
því dvel ég þar stundum á daginn
og drekki atlotum hans.
‘>L1 heillaðir hjarta mitt ungur,
°g lijá þér dvelur það enn,
l)ví vei'ða mér allir, sem umgangast mig,
sem ókunnir, l’ramandi menn.
Og vegna þín, elsku vinur,
er veröldin myrk og köhl,
og líiið ástar- og auðnulaust
og ógæfan þiisundföld.
_ leiðum leikandi æsku
líl okkar saman spanst,
'jó taílið hjarta mitt til þín rann,
X|ö tefldum um það, og þú vanst.
Ihi kvaddir mig sæil og kátnr.
Kg kysti þig mjúk og stæll.
Ihi sigldir að vinna þér frama og l'rægð.
Minn fögnuð gal enginn mælt.
kug mínum nakin niðar
lvcr nólt, sem ég vaka iilaut
nieð mynd þína greypta í mína sál
°g myrkrið að rekkjunaut.
Þin ósnortin ung að vænta
var æfinnar fegursta skeið,
með djúpri, ólgandi ástarþrá,
q er óx liverja stund, sem ég heið.
e> kvenær sem lieyrði’ eg þig nefndan,
1 I'Wta mér þráh, stcig,