Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1979, Blaðsíða 210

190
Jörundur Hilmarsson
faktisk ogsá er belagt i vest-germansk. De pronomenale dat.sg. formene
i litauisk manie/man og gammel-pröyssisk mennei svarer ikke som
pástátt til kirkeslavisk mine hverken i rot- eller endelsesvokalisme. Man
har her derfor ifölge Meillet et utmerket eksempel pá parallell men ikke
identisk utvikling. Og det siste punktet, gen.sg. pá -ö, sml. lit. viíko
ksl. vlika, har heller ikke noen beviskraft da gammel-pröyssisk har i gen.
sg. endelsen -as (sml. deiwas) som kan gá tilbake pá den gamle indo-
europeiske endelsen. Meillet trekker den slutning at utviklingen av det
baltiske og slaviske sprák var parallell. Derfor er enkelte identiske
former ikke til á unngá. Baltisk og slavisk er oppstátt av temmelig
identiske indo-europeiske dialekter som ikke ble skilt av noen viktige
isoglosser.Under deres utvikling ble de aldri utsatt for noe dyptgripende
brudd i det grammatiske system samtidig som de geografiske og sam-
funnsmessige forhold var identiske. Derav kommer disse sprákenes
ápenbare likheter, men det tillater ikke á anerkjenne noen felles epoke.
Det som baltisk og slavisk har felles er enten indo-europeisk arv eller
sá er det nydannelser som er parallelle eller skyldes midlertidig spráklig
kontakt.
Meillet’s argumenter slo bort grunnlaget for dem som antok balto-
slavisk enhet slik at nye argumenter og synsvinkler var nödvendige.
Rozwadowski skillet mellom tre forskjellige perioder i utviklingen
av baltisk og slavisk, (se skjema): en fellesperiode i ca. tredje ártusen,
siden adskillelse i andre og siste ártusen för vár tidsregning, og siden
igjen tilnærming opp til vár tid. Men mange stilte seg tvilende til denne
teorien, — særlig var kronologien omstridt.
Endzelíns mente at for á kunne bevise spráklig enhet pá ett eller
annet tidspunkt, sá mátte de felles innovasjonene være svært mange og
overbevisende. Etter á ha undersökt særlig de felles fonetiske trekk,
sásom geminatenes forenkling, sammenfallet av media og aspirerte
media, overgangen av utlydende -m til -n, bortfallet av -t/-d i utlyd og
andre, kommer han frem til at de alle enten er av indo-europeisk opp-
hav eller er oppstátt uavhengig og at de derfor ikke har noen bevisverdi.
Hans konklusjon er at alt i indo-europeisk skilte slavisk seg fra baltisk
og inntok en stilling mellom baltisk og arisk. Men nár arieme skilte seg
ut, opplevde slaveme en fellesperiode med sine nærmeste naboer, dvs.
balteme. I denne tiden var deres sprák gjensidig forstáelig og felles
nydannelser oppstod. Senere fjemet slavisk seg igjen fra baltisk. Han