Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Qupperneq 79

77
I fortalen til Kgs 1848, p. XIII (skrevet av Keyser ifølge P. A.
Munch: Det norske Folks Historie III 398, note 2) omtales bladene
som «Levninger af et fortrinligt Haandskrift, der i Retskrivning og
Sprogform staar forud for de øvrige hidtil bekj endte Haandskrifter».
Utgiveme har derfor «ikke alene troet at burde give Texten efter
dem, saavidt de naa, men ogsaa for øvrigt lempe Retskrivningen
efter den i dem brugte».
Teksten er utgitt i Kgs 1881, s. 6—15, 21—23, 24—27, 35, 36—
39. Den er igjen utgitt av Flom med en paleografisk undersøkelse
(The Journal of Engl. and Germ. Phil. 29, 1930, s. 182—203) og
den finnes avtrykt i Kgs 1945, s. 129—35. I Kgs 1848 finnes
faksimile av bl. 1 r, og hele teksten er gjengitt i faksimile i Kgs 1947.
Språket i fragmentene kalies av Hægstad i artikkelen «Nordische
Schrift» i Hoops’ Reallexikon III for sørvestlandsk, og de plaseres
i tidsrommet 1250—1300, umiddelbart etter hovedh. (s. 337); i II
Tillegg, s. 96—98 setter han dem til omkr. 1270, og språket kalier
han «sunnhordsk (eller nord-rygsk)». Språket er også behandlet av
Finnur Jonsson (Indl. s. 27—28), som tidfester fragmentene til
«sidste fjærdedel af det 13. årh., altså omtr. jævnaldrende med
mbr.». Flom mener på grunnlag av sin paleografiske undersøkelse
(se ovenfor) å kunne si at bladene har tilhørt et sørvestlandsk hånd-
skrift fra slutten av 13. årh.
Finnur Jonsson mente opprinnelig at RA 58 A «uden tvivl er
skrevet af en islænder» (Litt. hist. 1. udg. III 992). «Um so er,
maa islendingen ha fylgt uvanleg nøgje eit heimenorsk fyrelegg,»
sier Hægstad. Noe som kunne bringe tanken hen på islandsk innslag
i teksten, er sydu 131.11 for sidu og e for æ i hevir 130.24, rejdir
132.28 (dégra som Hægstad også nevner etter Brenners utg., skal
visstnok leses dégra som i Kgs 1945, 130.16). Hva de to siste or-
dene angår, har Hægstad pekt på at det sporadisk kan finnes eks-
empler på slik avrunding i norsk. Og teksten på de 3 bladene viser
forøvrig alle tegn på å være skrevet av en nordmann. Finnur
Jonsson har da også i Kgs 1920 helt sluttet seg til Hægstads be-
stemmelse av språket som sørvestlandsk norsk (Indl. s. 27).
I det store og hele må det være tilstrekkelig å henvise til de nevnte
undersøkelsene av språk og paleografi. Her skal bare for det første
nevnes noen trekk som kan bidra til tidfestingen. Det finnes bare
-a (ikke -il-e) i 1. pers. pret. av svake verber: yrda 131.21, hugda