Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1979, Page 211

Om de baltiske spráks stilling innenfor lndo-Europeisk 191
antar altsá en balto-slavisk kontaktepoke men ikke et balto-slavisk
ursprák (sml. skjema).
Diskussjonen var lite fruktbar langt inn i dette árhundre og viser helst
hvor mangelfulle metoder man hadde og hvor mangelfullt det spráklige
materiale var hvorpá man bygget. Man kunne danne seg flere forskjel-
lige teorier om balto-slavisk enhet eller ikke-enhet og foreta de for-
skjelligste interpretasjoner, — alt pá grunnlag av det samme spráklige
materiale. Det som ná trengtes var en skikkelig utforskning av de
baltiske og slaviske enkeltsprák og deres dialekter. Det la man vekt pá
i tyve- og tredveárene.
Den fremherskende mening blir ná (som f.eks. Buga), at den pástátte
balto-slaviske enhet bare er et dogma og at ingen ville hevde en slik
enhet hvis ikke baltisk og slavisk tilfeldigvis i historisk tid var plassert
side om side geografisk. Felles ordforrád og morfologiske trekk skyldes
langvarig naboskap eller indo-europeisk arv. Den hollandske sprák-
forsker van Wijk hevdet at de dialekter hvorav baltisk og slavisk senere
oppstod utgjorde en sammenhengende men dog dialektalsk differensiert
helhet, fremdeles til den tid da f.eks. indo-iransk skilte seg ut. Wijk
hevder f.eks. at intonasjonsmotsetningen akutt/sirkumfleks i baltisk og
slavisk ikke pá noen som helst máte viser et nært slektskap, iogmed at
gresk har liknende intonasjonsforhold.
Stang tenker seg at baltisk og slavisk etter opplösningen av det indo-
europeiske fellesskap utgjorde et dialektomráde hvor det oppstod visse
innovasjoner, f.eks. utviklingen av intonasjonssystemet med dannelsen
av fonologisk motsetning mellom akutt og sirkumfleks etter bortfallet
av laryngaler, utviklingen av stavelsesbærende sonant til i/u + sonant
og andre. Men samtidig fantes det ogsá innenfor dette dialektomráde
kryssende isoglosser som gikk tilbake til indo-europeisk tid og skilte ad
baltisk og slavisk. En av disse var f.eks. behandlingen av s etter i, u, r,
k, som er forskjellig i baltisk og slavisk. Senere har sá den endelige
adskillelse skjedd i etapper, som man kan se av det at det finnes iso-
glosser som er felles for slavisk og öst-baltisk og andre som er felles for
slavisk og vest-baltisk. Altsá betyr balto-slavisk her et dialektomráde
som er sápass enhetlig at spráklige forandringer som oppstár i dette
omráde kan spre seg over hele omrádet eller en del av det.
Det er ellers karakteristisk for etterkrigstiden at alle detaljer er blitt
underkastet mer inngáende analyse enn för og at det kronologiske spörs-