Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1979, Blaðsíða 212

192
Jörundur Hilmarsson
málet er blitt viet mer oppmerksomhet. Likeledes har man unngátt á
sette opp nye absolutte teorier, men stort sett nöyd seg med á ta ut-
gangspunkt i de gamle ved á kritisere dem eller argumentere gjennom
dem.
Lehr-Spiawinski fremholder at slavernes og baltemes forfedre gjen-
nomlevde en epoke med felles spráklig utvikling som fortsatte ogsa
utover den tid da kontakten med andre indo-europeiske sprák var blitt
bmdt. Han styres av det metodologiske prinsipp at innovasjoner i större
grad enn bevarelsen av arkaismer viser felles spráklig utvikling. Han
mener at de indo-europeiske dialekter av hvilke baltisk og slavisk
stammer ikke var en kompakt enhet, men at de var sammensatt av
mange beslektede málförer med mange innbyrdes forskjeller. Sáledes
nevner han f.eks. at baltisk skiller *á og *ö men ikke slavisk, ordinaltall-
ordet „förste“ heter i lit. pirmas men i ksl. prívú og s behandles for-
skjellig etter i, u, r, k; disse trekk nevner han som eksempler pá iso-
glosser som skilte de baltiske og de slaviske dialekter alt i indo-
europeisk tid.
Striden om balto-slavisk enhet eller ikke-enhet er enná ikke brakt til
slutt. Forskere som Vaillant, Otrebski, Leuman, Ammaa, Kuryiowicz,
Szemerényi og Georgijev hevder alle sammen en eller annen form for
balto-slavisk enhet, mens forskere som Frankel, Senn, Stang, Porzig,
Salys, Bemstejn og Gomung legger vekt pá parallell utvikling i mer
eller mindre grad. Pá mange máter kan man sammenlikne forskningens
stilling i dag med den stilling den var i för 1920, fordi de nye resultater
som intensiv intern dialektforskning innenfor baltisk og slavisk har
brakt for dage, har gitt anledning til meget forskjellig og nærmest sub-
jektiv vurdering. Man stár igjen i dag som ogsá da i behov for enten nye
data eller nye metoder.
De russiske forskerne Ivanov og Toporov har forsökt á imötekomme
dette behov. De hevder at hele spörsmálet om forholdet mellom baltisk
og slavisk má stilles pá et helt annet plan. Selve spörsmálet om det var
eller ikke var et balto-slavisk ursprák er uholdbart. Den henviser til at
man er kommet til den forstáelse at de balto-slaviske, indo-iranske og
italo-keltiske sprákenheters eksistens ikke er á oppfatte i tradisjonell
betydning som ursprák men som dialektomráder innenfor et visst tids-
kontinuum. Derfor er det relevante spörsmálet i denne forbindelse: Hva
er forholdet mellom de baltiske og slaviske spráks eldste strukturelle