Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1979, Side 216

196
Jörundur Hilmarsson
baltisk og slavisk ha nærmet seg hverandre betraktelig og det til tross
for at arkeologien viser at balter og slaver pá den tid var utbredt over
svært store omráder i Nordöst-europa. Dette ser man ikke bare av de
titt nevnte innovasjoner men ogsá av de baltiske og slaviske spráks
kontakter med indo-iransk. Slike baltisk-slavisk-indo-iranske isoglosser
som f.eks. det personlige pronomens gen.sg. lit.(dial.) mane, ksl. mene,
avest. mana, bruken av pronomenet *ios med substantiver, utviklingen
av s etter i, u, r, k, assibileringen av palatale gutturaler og mange leksi-
kalske overensstemmelser gir anledning til á tro at de baltiske, slaviske
og indo-iranske omráder engang i tiden grenset opp mot hverandre og
at det mellom disse dialekter var aktiv kontakt. Disse kontakter dateres
bl.a. av Porzig til förste halvdel av det andre ártusen. Det er ikke noen
tvil om at forbindelsen mellom baltisk-slavisk og indo-iransk er noen
árhundrer yngre enn de baltisk-slavisk-germanske forbindelser.
Det er viktig ogsá for bestemmelsen av forholdet mellom baltisk og
slavisk, at baltisk ser ut til á stá like nært indo-iransk som slavisk gjör.
Riktignok er det en liten gradsforskjell som man ser f.eks. av satemi-
seringens virkninger, men det viser dog i hvor stor grad baltisk og
slavisk har nærmet seg hverandre ca. 2000-1500 f.Kr. Pá denne tiden
kan fölgende forandringer alt ha vært gjennomfört i baltisk og slavisk
i fellesskap: laryngaler er bortfalt, opposisjon mellom media og aspi-
rerte media er nöytralisert, stavelsesbærende sonanter er blitt til i/u +
sonant, palatale gutturaler er assibilert, motsetning mellom intonasjoner
er oppstátt, s er blitt forandret etter i, u, r, k. Noen av disse isoglosser,
nemlig de to siste, er felles for baltisk, slavisk og indo-iransk og má
derfor ha oppstátt under disse spráks kontaktperiode. Den konklusjonen
forandres ikke av det at f.eks. utviklingen av s etter i, u, r, k kan ha
skjedd enkeltspráklig som resultat av en tendens nedarvet fra indo-
europeisk tid.
Noe mye senere enn ca. 1500 f.Kr. kan ikke disse innovasjoner ha
funnet sted fordi omtrent pá det tidspunkt má slavisk ha fjemet seg fra
baltisk igjen. Det ser man av at slavisk ikke er delaktig i de baltisk-
finsk-ugriske sprákkontaktene. Disse forbindelser mellom baltisk og
finsk-ugrisk begynner först etter at stavelsesbærende sonanter ble til
i/u + sonant og etter at de palatale gutturaler ble assibilert, som man
kan se av baltiske láneord i finsk-ugrisk. Disse kontakter dateres til
först i slutten av det andre ártusen. Men selvom kontakten mellom