Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1979, Síða 218

198
Jörundur Hilmarsson
andringer mátte refereres til, men denne oppfatningen er blitt mindre
troverdig etter at man er blitt bedre kjent med det system man har
belagt i den enda eldre hettitisken. Og nár man med stor tillit sammen-
likner ord som er belagt ca. 500 f.Kr. som f.eks. avest. aésma- med ord
som er belagt först 2000 ár senere sml.lit. iesmé, sá kan de spráklige
kilders alder neppe bestemme várt valg av utgangspunkt. Nár sá alders-
kriteriet bortfaller stár ingenting i veien for á ta hvilket som helst annet
indo-europeisk sprák, f.eks. latin, keltisk eller hettitisk, og bruke det
som referanseramme. Det ville dog hjelpe lite fordi det innebærer bare
at man tildeler endel vestlige sprák en rolle man för tildelte noen östlige
sprák og man stár fortsatt i mangel av historisk kontinuitet.
Hvis man ná rent vilkárlig velger baltisk som den sentrale referanse-
ramme idet baltisk synes á være et knyttepunkt mellom öst og vest og
refereres til for isoglosser av sável östlige spráks som vestlige spráks
spesialister, sá stöttes dette valg av konkret materiale fra den gammel-
europeiske hydronymi.
Hvis man vil stá pá en innvendningsfri vitenskapelig basis, má de
brukbare lingvistiske data oppfylle fölgende betingelser: 1) forholdet
mellom tegn og det betegnede má være entydig, 2) betegnelsen má være
uavhengig av kontekst, 3) betegnelsens semantiske innhold má forbli
uforandret i tidens löp. Disse betingelser oppfylles bare av toponymer
og i særlig grad av hydronymer. Og det viser seg (sml. kartet) at de
aller eldste lag av hydronymer — det være seg i Skandinavia, Frank-
rike, Tyskland eller pá Balkan — har nöyaktige motsvarigheter kon-
sentrert i Balticum (dvs. omrádet med skrálinjer pá kartet). Man kan
derfor se pá Balticum som et sentralt omráde. Dessuten, — hvis indo-
europeeme hadde et sá rikt vokabular for elver, vann, myr og sump
som den gammel-europeiske hydronymi fomtsetter, sá kan de eller
deres forfedre umulig ha stammet fra et steppeomráde.
Hvis man ná innordner de indo-europeiske sprák i en modell av
konsentriske ringer eller bölger med baltisk i sentmm, sá har det den
fordel at man klart kan skille sentmm og periferi. I den ytterste ringen
kan man plassere de sprák som allerede i förhistorisk tid hadde fjernet
seg lengst fra sentmm, dvs. keltisk i vest, gresk i sör, hettitisk i Lille-
Asia og tokharisk i Sentral-Asia. Man ser at alle disse sprák er kentum-
sprák, dvs. nár de förste sprákene skilte seg fra sentralgmppen, var
skillet mellom kentum- og satem-sprák enná ikke oppstátt. I en indre