Saga - 1972, Blaðsíða 182

180
LARS HAMRE
handelen. Foremálet med dette var á konsentrera all omsetning av
torrfisk frá norske undersáttar til utanlandske kjopmenn til denne
byen. Nettopp pá 1400-talet spela stapeltvangen ei viktig rolle i det arb-
eidet som frá norsk side vart gjort pá á hindra at hanseatane skulle fá
driva handel utanfor Kontoret og for á reservera den innanlandske trans-
porten og omsetninga for innanlandske næringsdrivande. For dei norske
styremaktene mátte difor den engelske aktiviteten pá Island stá som
eit farleg brot pá eit fastlagt system og som ei grov rettskrenking.
Men ogsá i hanseatisk politikk kom Islandshandelen etter kvart til á
speia ei rolle. Fordi Ltibeck hadde makta over Kontoret i Bergen,
hadde dei lybske politikarane all grunn til á halda fast pá Bergen som
stapelstad for torrfisken. Men andre av dei hanseatiske byane, sær-
leg Hamburg, tok i siste luten av 1400-talet opp konkurransen med
engelskmennene om Islandshandelen. Dette forte til eit motsetnads-
hove til Liibeck og tente dermed til á loysa dei innbyrdes banda innan
Hansaen, band som alt hadde teke til á rakna tidlegare.
1400-ára gav sáleis Island ein plass i den store politikken. Pá den
andre sida má det synast klárt at dei nye tilhova og forst og fremst
dei nye okonomiske vilkára, som den engelske aktiviteten forte med
seg, pá sin kant má ha influert pá det islandske samfunnet, slik at ein
vel i nokon mon má kunna tala om ein vekselverknad. Det synest sjolv-
klárt at ein slik historisk situasjon má skapa ei rekkje problem av poli-
tisk, ökonomisk, administrativ og sosial karakter, problem som i sær-
skilt grad má appellera til ein historikar. Det er difor mykje fortenest-
fullt av doktoranden at han har sett dette og vága seg i kast med dei.
Han har valt eit særs interessant emne for sin granskingsinnsats; men
oppgáva har pá ingen máte vore lett. Kjeldetilfanget er av ein slik
karakter at det set store krav báde til allsidige og grundige kunn-
skapar og til sikker metodisk og kjeldekritisk skolering. Særskilt
interpretasjonen av dei mange og ulike brevtypane krev sprákkunn-
skapar og filologisk og diplomatarisk innsikt i stor mon. Doktoranden
har heller ikkje nogd seg med materialet han kunne finna i dei prenta
kjeldeutgávene, men har sjolv vitja engelske og tyske arkiv for á leita
etter kjelder til islandsk historie i denne perioden. Eit beinveges
resultat av desse granskingsferdene er den boka han gav ut i 1969,
Enskar heimildir um sögu íslendinga á 15. og 16. öid, eit arbeid som til
fullnads dokumenterer at doktoranden er ein kunnig og velroynd arkiv-
granskar, og som har vore eit viktig forearbeid for doktoravhandlinga.
Om denne sistnemnde er forst og fremst á seia at avhandlinga, etter
mitt skjon, ber bod om ein vitskapleg arbeidsinnsats som har krav
pá all respekt. Pá ei rekkje omráde har doktorandens granskingar
gjeve oss ny og sikrare kunnskap og dermed utvida grensene for det
vi veit om historiske tilhove og hendingsgang. Sjolvsagt vil det kunna
reisast ymse innvendingar mot denne avhandlinga — slik som mot
dei fleste andre vitskaplege arbeid — og det er m. a. mi oppgáve her i
dag á koma med slike. Men for eg tek til med ei meir kritisk saum-
faring av verket, vil eg gjerne ha sagt at eg synest at doktoranden
báde nár det gjeld emneval og arbeidsinnsats har gjort seg fortent til