Gripla - 01.01.1990, Blaðsíða 107

ALFRED JAKOBSEN
DE TO REDAKSJONENE
AV HARÐAR SAGA
Harðar saga er i sin helhet bare overlevert i ett pergamenths., AM
556a 4to, fra ca. 1475.1 Det eksisterer noen papiravskrifter av sagaen,
men de gár alle tilbake pá 556a. Blant fragmentene av den sákalte
Pseudo-Vatnshyrna’, AM 564a 4to,2 fra begynnelsen av det 15. ár-
hundre,3 fins det ett blad som inneholder den samme beretningen som
de átte fprste kapitlene av 556a, men i en mye kortere versjon. I dette
fragmentet (og i Landnáma) blir sagaen kalt Harðar saga (Grímkels-
sonar), i 556a Hólmverja saga.
Forholdet mellom teksten i den fullstendige versjonen av sagaen og
1 fragmentet har vært mye drpftet. I denne artikkelen er det hensikten
a vurdere dette spprsmálet pá nytt. Detaljerte referater av den tidlige-
re diskusjonen finner en i Sture Hasts utgave av sagaen (Kpbenhavn
1960), s. 96 ff. og i Theodore M. Anderssons bok The Problem of Ice-
landic Saga Origins, New Haven and London, Yale University Press,
1964, s. 146 ff. Jeg gjentar derfor her bare hovedsynspunktene.
Guðbrandur Vigfússon mente at fragmentet i ‘Pseudo-Vatnshyrna’
viser sagaen i sin opprinnelige form, og at 556a representerer en yn-
gre, utvidet versjon.4 Den samme oppfatningen hadde Finnur Jóns-
son. I sin litteraturhistorie hevder han: ‘Den yngre saga er kun en vidt-
Om dateringen se Sture Hast, Harðar saga (Editiones arnamagnæanæ. Series A,
v°f 6), Kobenhavn 1960, s. 86.
Det ble tidligere antatt at AM 564a 4to var rester av det store islandske samlehs.
Vatnshyrna, som gikk tapt ved brannen i Köbenhavn 1728. Stefán Karlsson har vist at
denne formodningen ikke er riktig. 564 inneholder ifolge ham rester av tekster som i det
°mfang de har vært felles med Vatnshyma, har vært nærbeslektet med denne. Han
regner med at de er fragmenter av et annet omfangsrikt sagahs., ‘Pseudo-Vatnshyrna’.
Se artikkelen ‘Um Vatnshyrnu’, Opuscula Vol. IV (Bibliotheca arnamagnæana Vol.
Hafniæ 1970, s. 279 ff. Jfr. ogsá KLNM b. XIX, sp. 575-576.
Um Vatnshyrnu’, s. 286.
Sturlunga saga I, Oxford 1878, Prolegomena s. 1.