Gripla - 01.01.1990, Qupperneq 108

104
GRIPLA
l0ftig, ordrig omskrivning af den anden . . . Af en yderligere sammen-
ligning fremgár det med uimodsigelig klarhed, at brudstykket netop er
en ægte del af den gode, gamle historiske saga . . .’5 Jón Jóhannesson6
og Sigurður Nordal slutter seg til G. Vigfússons og F. Jónssons syn. I
Sagalitteraturen, s. 262 plasserer S. Nordal Harðar saga sammen med
Hávarðar saga, Svarfdœla saga og Þorskfirðinga saga og fortsetter: ‘Vi
har her altsaa for disse sagaers vedkommende med en senere om-
arbejdelse af ældre sagaer at g0re, en slags bastarder af ældre og yngre
sagaer’. Pá linje med de nevnte forskerne er ogsá Guðni Jónsson7 og
Björn Sigfússon. I KLNM, b. VI, sp. 230 hevder den sistnevnte at den
som stár bak 556a, ‘har arbetat med den áldre versionen framför sig
och parafraserat den ganska frimodigt efter sin smak’. Av andre for-
skere som regner med en utvidelse i 556a, má nevnes Sture Hast og
Theodore M. Andersson. I sin utgave av sagaen skriver Hast s. 102:
‘Fastán jag ej upptagit frágan om förhállandet mellan de tvá versioner-
na av Harð. till en sjálvstándig behandling, anser jag mig ándá kunna
faststálla, att hittills utförda forskningar gjort det sannolikt, att báda
versionerna átergá pá en gemensam skriftlig kálla, vilken med sáker-
het utvidgats i den lángre versionen, frámst genom en stilistisk be-
arbetning men áven genom inskott av en del allmángods och motiv
frán fornaldarsagor. Möjligen har den gemensamma kálltexten blivit
förkortad i Vatnshyrna-versionen’.
Theodore M. Anderssons avhandling The Problem of Icelandic Sa-
ga Origins ble skrevet mens den gamle oppfatningen av S-versjonen av
Gísla saga som en utvidelse av M-versjonen enná stod ved lag. (Som
kjent er det for fá ár siden pávist at M er oppstátt ved en forkorting av
S).8 Andersson anser at ‘the case of Harðar saga is analogous to that
of Gísla saga’ (s. 146). S. 150 i boka heter det: ‘The variants of Harðar
saga, like those of Gísla saga, are a curious blend of agreement and
disagreement. Literary dependence is dictated by congruence of se-
quence, but 556 seems to have tapped additional sources’.
5 Den oldnorske og oldislandske litteraturs historié1 II, s. 269, 421-23; III, s. 23.
6 Gerðir Landnámabókar, Reykjavík 1941, s. 88 f.
7 íslendinga sögur XII, Reykjavík 1947, s. xi-xii.
8 Guðni Kolbeinsson og Jónas Kristjánsson, ‘Gerðir Gíslasögu’ i Gripla III, Reykja-
vík 1979, s. 128 ff.; Alfred Jakobsen, ‘Nytt lys over Gísla saga Súrssonar’ i Gripla V, s.
265 ff.
J