Gripla - 01.01.1990, Blaðsíða 115

DE TO REDAKSJONENE AV HARÐAR SAGA
111
ikke spilte noen rolle i beretningen. Han har likevel forspmt á radere
ut linjen, og dermed er den blitt stáende som et uvedkommende
‘fremmedlegeme’ i sagaen.
Forhistorien til det som fortelles i nr. 23, er fplgende: Mens Signy,
gift med Grimkjel, var pá besdk hos sin bror Torve pá Breidabolstad,
fddte hun en datter. Hun d0de like etter f0dselen, og Torve ville sette
ut barnet. Han bad fostersdnnen sin, Sigurd, drukne det i elva, men
Sigurd hadde ikke hjerte til á utf0re befalingen. Han fikk Signys s0nn,
Grim, til á ta vare pá det. Sigurd er naturligvis redd for at Torve skal
fá rede pá at han ikke har handlet etter ordre, men Grim vil gjerne
hjelpe ham ut av knipen ved á sende ham utenlands. Det er grunnen
til at han i 564 ber Torve la Sigurd fare med seg. Men mátte ikke Tor-
ve undre seg over dette 0nsket og kanskje fatte mistanke? I 556 stár
det bare at Sigurd og Grim m0tes. Vi má vel forestille oss at det skjer i
hemmelighet. Det var naturligvis viktig at Torve ble holdt uvitende
om fluktplanen. En kunne tenke seg at 556 har villet forbedre teksten
og derfor har lagt til linjene Segist - barninu. Men det er ett bestemt
forhold som tyder pá at det tvertimot er 564 som har forkortet og gjort
visse endringer i forelegget: I 556 passer setningen Ok svá gerði hann
utmerket. Det Grim ‘gerði’, var jo á koma Sigurði útan. Setningen Ok
var svá gert i 564 kunne være et ekko av den aktive varianten i 556.
Men i fragmentet h0ver den dárlig, for slik den stár her, viser den til-
bake til Grims 0nske om á fá med seg Sigurd. Vi skulle i stedet ha ven-
tet en setning som gav opplysning om at Sigurd fikk lov til á dra med
Grim.
S. 207 i den lengre versjonen blir det fortalt at Signy overlater sin
bror Torve alt sitt gods unntatt ‘gripi mína tvá, þá er ek hefi mestar
mætur á. Er þat annat men mitt it góða, en annat hestr minn, Svart-
faxi’ (eks. 26). S. 212 h0rer vi at da den treárige Hord for fprste gang
gikk uten hjelp, satt Signy pá en stol midt pá golvet, ‘ok lá men hennar
d góða í knjám henni’. Hord snublet mot fanget hennes, slik at hals-
ringen spratt ned pá golvet og gikk i stykker, noe hun ble meget sint
for.
I 564 mangler opplysningen om de to gripir som Signy holdt tilbake
da hun gav broren eiendelene sine. I episoden med Hord omtaler 564
halssmykket pá fplgende máte: ‘Men hennar lá í knjám henni. Þat var
henni menjagripr’ (s. 299). En er fristet til á tro at linjene om de to
kostbarhetene opprinnelig har státt ogsá i forelegget for fragmentet.