Nordens Kalender - 01.06.1938, Blaðsíða 34

Nordisk kaseri
svensk folks ándelige egenart, — sá vet jeg at jeg vilde ta et utgangspunkt
nettop i dets særlige evne til á tenke historisk, som beror pá at fortid og nutid
sá organisk er forenet, ikke bare i Stockbolm, men praktisk talt over alt livor
man kommer i Sveriges land, -— og i svensk ándsliv. Tenk pá Dalarne, livor
hele Sveriges gamle bondekultur lever utrolig uangrepet av turiststrommen, —
og livor samtidig liele den moderne storindustri bar fátt tilbold. Tenk pá
menn som Geijer og Heidenstam, — livilken sikker stilling de bar midt i
tiden fordi de er forankret i historien. Er det overbodet ikke typisk for alle
betydelige svenske ándsarbeidere báde for og nu? Selv en sá disliarmonisk,
barometeraktig tidspreget ánd som Strindberg liadde et likevektspunkt og en
sundhetskilde i sin bistoriske sans og sannbetsfolelse. Er ber ikke ogsá noe
av forklaringen pá at den svenske arbeiderbevegelse ikke er blitt virkeligbets-
fjern, utpint rabulistisk og iarmende, men realistisk noktern, i stand til á ta
sikte pá lange fremtidsmál fordi den vet sá noie beskjed om fortidens ut-
vikling? Det sitter noe av en historiker i nesten alle svensker, — og nár
svensker snakker om tradisjoner, snakker de ikke om stov og relikvier, men
om det som professor Landquist har formulert i sin geniale tittel: «Det eviga
förflutna».
La oss reise fra Stockbobn ut til Sigtuna. Det er et sted med eldgammel
bistorie, bevidnet av ruiner, — et onskested for arkeologiske forskninger. Det
bodde bare et par liundre mennesker der, — det sá ut som om det vakre stedet
ved Málaren definitivt var gátt over til bistorien. Men vi er i Sverige, og da
má det naturligvis skje at et slikt steds historie knyttes sammen med nutid
og fremtid. Det var Manfred Björkquist som gjorde det da ban grunnla den
sákalte Sigtunastiftelse der. Det som Björkquist grunnla, liar batt en fabel-
aktig vekst i lopet av tyve ár. Nu ligger stiftelsen og lyser over Sigtuna, —
hvit og praktfull, pá alle máter moderne og hensiktsmessig utstyrt, men sam-
tidig med en reisning og pondus som en gammel borg, — med rosenhaver og
frukttrær og soileganger, — og jeg má ogsá nevne det prektige tárnværelse
livor jeg har fátt lov til á sitte og arbeide i noen uker, med herlig utsikt over
Málarlandskapet. Her pá Sigtuna finner man som kanskje ikke noe annet
sted denne typisk svenske forening av levende tradisjon og historisk sammen-
heng og pá den annen side váken og realistisk sans for vár egen tids problemer.
Stedet representerer ingen flukt til fortiden, ingen klosteraktige tilboielig-
heter. Dets opgave er á være en kraftkilde og et sted til besinnelse for sam-
32
j