Nordens Kalender - 01.06.1938, Blaðsíða 38

Nordisk káseri
svenskt i Finland». Med en beundringsverdig saklighet liar han der gjox-t
rede for konfliktens liistorie og aktuelle situasjon. Det er uxnulig á nekte at
alle skandinaver og alle soxn liar lært á elske Finnland, folger utviklingen med
spent interesse, med angst og háp. Forskjellen mellein de to hefolknings-
grupper kan ikke utslettes, lieller ikke den mellem kulturene og sprogene,
men liatet kan utslettes, den infeksjon som liar satt sig fast i problemet, kan
læges, spenningen kan bli fiuiktbar, kulturskapende, energisk.
Danmark og Finnland er Nordens utsatte grensevern. Det liar flytt blod
pá begge grensefronter. Finnland liar ogsá oplevd den storste av alle redsler:
en borgerkrig. De forste vidnesbyrd om den sá jeg pá Ábo domkirkegárd. Et
tragisk og et lieroisk folk! Skal det i fremtiden komme til á tilhore den
nordiske kulturkrets, — eller skal det mer og mer komme til á orientere sig
sydover mot Randstatene? Er det kanskje Finnlands opgave á være formid-
leren av en dypere forbindelse mellem Randstatene og Norden? Yi vet det
ikke. For mitt eget vedkommende vet jeg bare at jeg har stor sympati og
kjærlighet báde for det finske og svenske element i Finnlands befolkning,
og at jeg er forvisset om at landet gár en stor fremtid i mote den dag det
kommer til en virkelig forstáelse og utsoning mellem dem. Jeg kan lieller
ikke la være á se det slik at Finnland som kristent land har et eksempel á
vise de mange land som martres og krafttappes i indre splittelse, i rase- og
kultur- og sprogstridigheter.
En begavet landsmann skrev engang at fedrelandsfolelsens grunnlag ikke
var geografisk, — det var folket, sproget, kulturen o. s. v. som forst og fremst
konstituerte den. Nu er det sandelig ikke sá lett á analysere alle elementer
i en stor folelse. I fedrelandskjærliglieten inngár de naturligvis alle sammen.
Men jeg for mitt vedkonmiende má si at jo lenger jeg lever, desto klarere blir
det for mig, at min fedrelandskjærlighet forst og fremst er skapt av selve
landet. Jeg háper det ikke lyder som uanstendig patriotisme, men det er i
livert fall sikkert at jeg mer og mer synes Norge er et makelost, et eventyrlig
vakkert land. Det mest overveldende ved norsk natur er dens mangfoldighet.
Jeg synes ikke den utenlandske reklame for norsk natur gjennemgáende frem-
hever denne mangfoldighet. Det forekommer mig at det er de samme billeder
av trange fjorder, fosser og fjell som gár igjen overalt. Jeg kjenner store
naturtilbedere i andre land som av den grunn ikke foler sig lokket til noe