Nordens Kalender - 01.06.1938, Blaðsíða 145

Islandsk bygdeliv
Jo, de andre konene gár gjerne med pá det, men de drar ná pá smilet.
Mange av bondene er blitt oplivet av brennevin og temmelig lioirostet.
Og ná driver de og snakker om politikk og om troen.
— Det er ná min mening, sier en, at vi liar ikke noe igjen £or det á skille
lag med danskene. De har krigsskib ber, og livad kunde ikke engelskmannen
finne pá om lian fikk rá som han vilde?
— Fanden tro tyrken ogsá, sier en annen.
En tredje er lielt slátt av slik uvitenhet:
— De bar ná nettop dengt tyrken slik, den russiske keiseren og liæren
lians, at den svinepelsen snart skulde ba fátt nok. Og sá dansken da. Hvad
skulde lian pá sin side gjore om engelskmannen var slik laget at ban vilde
umake sig med á ta Island?
Kristentroen. Det er ingen som sier ban ikke tror. Men sápass kommer
frem, ná som folk er blitt litt fulle, at det er ett og annet som er litt merkelig
i selve Bibelen. Det er ná dette, f. eks., at verden blev skapt pá 6 dager, —
og sá Jonas i bvalfiskens buk . . . Ja, hvad sier dere til det, gutter?
Men liverken kristentroen eller politikken vekker noe uvennskap. Der-
imot kommer to bonder i liárene pá hverandre om et grenseskjell.
Solskinnsdag i slátten.
En duggvát morgen er alle optatt med boionna i hjemmemarkene pá Fell.
Kvinnfolkene raker, karene sprer sig utover med ljáer. Det danner sig brede
skar lios alle sláttekarene, uten bos én. Han er pá tuet lende. Han banner
over tuene, liopper behendig pá toppen av dem og dreier sig bit og dit for
á komme til á slá gresset nede i sprekkene pá beste máten. Duggen drysser i
luften fra strá og gullgule fiveler og soleier. Solen stiger hoiere og lioiere
pá bimmelen. Hjuringen driver sauene lijem i kvea. Kvinnfolkene gár for
á melke. Duggen torker pá gras og stein. Husbonden ser op i luften. De
morke skybunkene over dalen liolder pá á bli borte.
— Vi sprer boiet! roper lian til guttene. — Det blir fin-fin hoitork idag.
Vi kan fore inn straks over middag.
Ja, sá gár de hjem med ljáen, og siden ryker de pá med á breie de sátene
som er innerst pá tunet; boiet blir spredd ut i tynne flekker. Sá kommer
kvinnfolkene og sletter. Lukten av finboiet driver over tunet, og ná blir det
143