Nordens Kalender - 01.06.1938, Blaðsíða 98

Stjáni blái
þá var stundum lilegið hátt, linútum kastað, leikið grátt, hnefar látnir semja sátt, — sýnt hver átti í kögglum mátt. Da klang stundom lioi latter, lian slengte liánsord, snakket stygt; nevene fikk skille tretten, det syntes livem som hadde makt i knokene.
Kæmi Stjáni í krappan dans, kostir birtust fullhugans. Betri þóttu liandtök lians heldur en nokkurs annars rnanns. Kom Stjáni ut der det gjaldt liv og dod, fikk en se livad den modige mann evnet. Folk syntes at hans hánd tok bedre tak enn noen annen manns.
Norðanfjúkið frosti remmt fáum liefur betur skemt, sílað hárið, salti stemt, sævi þvegið, stormi kembt. Ramkald nordenfoike liar ikke gledet noen mer enn liam, den gav isnáler i háret, stivt av salt, vasket i sjo og kjemmet av storm.
Sunnan rok og austan átt eldu við liann silfur grátt. þá var Stjána dillað dátt, dansaði skeið um hafið blátt. Sonnarokk og ostavær vilde gjore ham livet surt; Stjáni blev vugget kraftig; hans bát danset bortover blá liavet.
Sló af lagi sérhvern sjó, sat við stýri, kvað og hló, upp í hleypti, undan sló, eftir gaf og strengdi kló. Sjoene red han av efter som de kom, lian satt til rors og sang og lo; han stod op mot vinden, falt av igjen, gav ut seil og lialte inn pá skjotet.
Hann var alinn upp við sjó, ungan dreymdi um skip og sjó, stundaði alla æfi sjó, aldurhniginn fórst í sjó. Han var fodd op med sjoen; som ung dromte han om skib og sjo. Hele livet levde han pá sjoen, -—- og trett av alder dode han pá sjoen.
96