Nordens Kalender - 01.06.1938, Qupperneq 19

Tale pá Nordens dag
fanebærere. Men det er skjedd noe med de fem folk som har korsmerkede
nasjonalbanner.
«Gud gjor alle ting nye,» sier skriften. Er ikke selve Nordens omskapelse
en forjettelse for verden? Skulde da vi være pessimister overfor andre folks
skjebne, vi fem som har oplevd livad der kan skje?
Ifolge denne verdens klokskap er der jo all grunn til á være pessimister,
— like sá god grunn som det var i tidligere árliundrer til á se sort pá Nordens
folk og deres fremtid. Men det har ápenbaret sig en kraft i vár liistorie.
Sterkere enn all fornuft og all pessimisme. Yi liar ikke noe mer samlende
uttrykk for denne kraft enn det ord fra livets herre som vi nyss horte:
Se, jeg gjor alle ting nye.
Det forkjærte ved oss mennesker er dette, at mens Gud gjor alle ting
nye, sá gjor vi alle ting gamle. Hver ny dag blir gammel allerede for den
fár begynt, fordi vi selv er fylt av gammelhet. Om jeg er aldri sá ung, sá
kan allikevel en ny dag være gammel fra starten av, fordi jeg selv, straks
jeg slár oinene op, fyller den med gamle ting, med gammelt misháp, med
gamle nederlag. Skal alle ting bli nye, sá má ogsá jeg kunne bli ny. Men
er dette mulig? Er det ikke fornuftigst og forsiktigst á være pessimist? Og
er jeg pessimist for mitt eget vedkommende, sá er jeg det ogsá overfor
verden. Ut av vár egen gammelhet sinitter vi hverandre og smitter liele
verden med háploshet.
Kristendommen er fornyelsens kilde. Kristendom er morgenens religion.
Den som tror pá Gud, ánder alltid i frisk morgenluft. Kristus gir aldri op.
Ingen situasjon har vært mer háplost moden for pessimisme enn lians. Og
den gjentar sig stadig, fordi vi gjentar den. Fordi vi gjor alle ting gamle.
Men det lieter om Kristus: «Er vi trolose, sá er han trofast, for han kan
ikke fornekte sin natur.» Gud liolder ikke op á gjore alle ting nye. Vár
kaldkloke pessimisme preller av pá Guds trofasthet. «Min Fader arbeider
inntil nu, og jeg arbeider,» sier Faderens utsending. Derfor mátte ogsá
Luther si: Pessimisme er den sværeste synd!
Nordens folk er av natur hverken pessimister eller optimister. Vi er
innstilt pá virkeliglieten. Men til virkeligheten liorer ikke bare de smá
ting, de korte linjer, dognperspektivet. Til virkeligheten horer ogsá skapel-
sens, nyskapelsens perspektiver, Guds kraft. Nár vi ser Gud i Nordens
forelser, sá blir endog det gamle fullt av fornyelsens vidnesbyrd. Til virke-
2
17