Nordens Kalender - 01.06.1938, Qupperneq 146

Islandsk bygdeliv
lieie rop og ordskifte mellem karer og kvinner. Folk blir lattermilde, det er
solskinnslatter. Brus av blod og hjertets sedme.
Nár de er ferdige med á breie, er det á smette bjem og spise. Siden blir
flekkene vendt, og sá gár en av karene for á liente liestene. Resten gár for
á slá igjen. Mennene er i skjorteermene, kvinnene lett klædd, med lyse ter-
klær oventil. Fluer surrer i varmen, og jokelelva, som ná renner morkegrá
med svære vannmasser, durer mork og tung i rosten. Alle andre elver renner
bare nede mellem steinene ná. En av karene slutter á slá og ser inn mot
fjellene som er svopt i en fiolblá, gjennemsiktig dis. Han bryner ljáen, og
strokene av brynet klinger skarpt i stillheten. Og med det samme er det like-
som en dulgt lengsel skinner i oinene pá denne almindelige arbeidsmannen.
— Idag er det vakkert i fjellet, sier han. Sá er det ikke mer.
Hestene kommer. Man seler pá, og sá er det á binde lieiet i bagger med
hestehársreip. To bagger blir hengt pá hver best, og siden blir liestene leid
efter lialen hjem til loa. Der er husbonden selv og tar imot. Han trákker
hoiet i loa med liender og fetter. Jo hardere det blir trákket, dess mindre
fare er det for at det skal bli skjemt. Hos de som binder, gár alt med liv og
lyst. Rett som det er, finner noen pá skoierstreker. En av jentene stapper
en jordklump ned gjennem halsápningen pá en av karene. Han jager lienne
omkring hoiflekken. Han detter. Hun ogsá. Hun fár den mulkt som hun
liar fortjent -—- og selvfolgelig har tenkt hun skulde fá. Sá arbeider de enda
ivrigere efterpá. Solen varmer, og svetten siler. Hendene blir sáre av reipene,
men hvem tenker pá det? Der kommer husmoren med kaffe og pannekaker.
Ná fár alle livile en stund. Hestene beiter i fred og ro, uten nár fluene plager
dem imellem. Folkene ligger pá den myke grasbakken og stotter sig pá
albuen og drikker kaffe. Jenter og gutter ligger sá nær hverandre at varmen
gár fra den ene kroppen til den andre . . . Og i kveld hlir det duftende hei
i loa. Det ápne hullet i loeveggeri stirrer som et morkt oie ut i den lyse
sommernatten, som et morkt liemmelighetsfullt oie, lokker dem som ikke
kan fá sove inne i den varme, kvalme badstova.
Sommeren sier farvel.
Det lir frem til midten av september. Nettene er blitt morke, og uthavnene
har begynt á kaste leten. En kveld stár kanskje fjelltinden der med grá-
sprengt topp. Og det er blitt stilt over myr og mo, stilt i luften.
144