Árbók Hins íslenzka fornleifafélags - 01.01.1963, Blaðsíða 50
54
ÁRBÓK FORNLEIFAFÉLAGSINS
fólkavilja og sógutokka, ið her býr aftanfyri. Teimum monnum sum
her grundaðu og virkaðu og nú starvast veiti eg storstu virðing við
vón um stoðuga framgongd.
Fornminnissavn okkara er ungt, sum almennur landsstovnur bara
11 ár, og er ikki stórt longur komið enn til at balast á lofti Lands-
bókasavns okkara — eitt av fleiri domum um somu lagnu og vanda-
mál savna okkara, — tí hava líkindi fyri samarbeiði savnanna millum
ikki verið stór fyrr. Men tey seinri árini er tað vaxið, og tað er mær
ein gleði her í dag at takka tykkum, harra þjóðminjavorði, og tykkum
hinum, fyri vinsemi og gott samstarv hesi ár; vónandi fer hetta
samstarv, sum eg í dag nógv betur enn áður dugi at síggja má fáa
alstóran týdning, serliga fyri okkum Fþroyinga, at norast og búnast
í sama vinsemis- og skyldskaparanda.
Eg heilsi á hesum merkisdegi þjóðminjasafninum við hjartaligum
ynskjum um eydnu og frama í framtíðini.
Prófessor dr. Hilmar Stigum, fulltrúi fyrir Norske uiuseers
landsforbund:
Jeg har den ære á bringe hundreársjubilanten, Þjóðminjasafn
Islands, en hilsen fra De norske kunst- og kulturhistoriske museers
iandsforbund.
I formiddag har jeg sittet og lest i Kristján Eldjárns vakre bok
Hundrað ár í Þjóðminjasafni, lest om de menn som stiftet museet
og om de forhold og beveggrunner som förte til at man gjorde den
forste begynnelse.
Jeg syntes at jeg kjente noe av dette. De samime tanker og forhold
har ogsá i mitt iand fort til stiftelsen av en rekke museer. Og jeg
kom til á tenke pá en opplevelse jeg hadde for mange ar siden. Det
var pá en reise i Nord-Norge. Jeg bodde pá en gárd hvor en 75 ár
gammel enke fremdeles satt ved gárden. Hun hadde fylt et lite bur
med gamle gj enstander. Det var enkle ting som ná var gátt av bruk.
Hun viste meg en gjenstand. „Denne har far laget“ sa hun. „Han
har skáret et árstall og forbokstavene til sit navn pá tingen.“ Hun
fortsatte med en annen gjenstand. „Denne har bestefar laget. Han
skar ogsá sitt navn pá gjenstanden.“ Hun fortsatte med en gjen-
stand som oldefaren hadde laget og signert. Og sa forklarte hun meg
hvorfor hun gjefnte disse sakene. „Dette er vár historie“ sa hun,
„Nár gjenstandene kommer bort, kan det hende at nye slektsledd
kommer til á glemme de mennesker som har bodd pá gárden, glemme
sin egen slekt.“