Menntamál - 01.08.1959, Qupperneq 42
136
MENNTAMÁL
væri á, að áhugi nemandans dofnaði. En ég hefi enga trú
á, að ég hafi gert minni kröfur til málfræði- og stafsetn-
ingarþekkingar en aðrir kennarar. Ég hefi að minnsta
kosti ekki heyrt það.
Kynni mín af börnum og unglingum, sem nám stunda,
hafa einnig sannfært mig um, að rétta aðferðin við að
kenna málfræði og stafsetning á barna- og unglingastig-
inu sé að láta þau lesa sem minnst af „teóretiskum“ fróð-
leik. Þau læra t. d. ekki orðflokkana af skilgreiningum,
meira eða minna vafasömum, á því, hvað sé nafnorð,
lýsingarorð o. s. frv. Þau læra af dæmum. Og hið sama
á við um stafsetningu. Þegar nemandi hefir fengið nóg
dæmi um rithátt orða eins og nýr og bær í ýmsum föll-
um, „uppgötvar“ hann j-reglurnar. Það, sem ég á við, er, að
rétt sé að kenna hið einstaka fyrst, reglan komi á eftir.
Þá verður reglan ekki leiðinleg. Þá er hún uppgötvun. Og
þá á kennarinn að segja nemandanum hana. Hin aðferðin,
að byrja á því að læra regluna og safna síðan dæmum
um hana, er ágæt fyrir fullorðið fólk, en hún á áreiðan-
lega ekki við börn og tæpast nema við suma unglinga á
gagnfræðastigi.
Ég vona, að mönnum sé nú Ijóst, að ég er ekki andvígur
því, að börn eða unglingar læri reglur í málfræði og staf-
setningu, heldur er ég andvígur því, hvernig þau eru látin
læra þessar reglur. Ég mun brátt víkja að þessari nauð-
syn þess að læra reglur. En áður vil ég þó taka fram, að
ein bók er öllum bókum gagnlegri við stafsetningarnám,
en það er stafsetningarorðabók. Slíkt hjálpargagn er
öllum nauðsynlegt, og ég hygg, að venja eigi börn við að
nota slíka bók, jafnskjótt og þau hafa þroska til, en ég
tel mig ekki dómbæran um, á hvaða aldursskeiði þau eru
það. En reyndir barnakennarar hljóta fljótt að geta hent
reiður á því. Ég mun nú gera grein fyrir þeirri nauðsyn,
sem ég tel vera á því að temja sér notkun stafsetningar-
orðabóka.