Ritmennt - 01.01.1996, Blaðsíða 143

RITMENNT
ORÐIN OG VÍÐÁTTAN
Resymé
Landsbókasafn íslands - Háskólabókasafn (Is-
lands Nasjonal- og Universitetsbibliotek) er rike-
lig utstyrt med kunstverlcer. Stor oppmerlc-
somhet vekker billedveven „Rommet og ord-
ene". Kunstneren balc dette verlcet er den kjente
norske tekstilkunstnerinnen Synnwve Anlcer
Aurdal, som er representert i en reklce offentlige
bygninger báde i og utenfor Norge.
Synnove Anker Aurdal er fodt i Norge i 1908.
Hun er bosatt i Oslo og gift med maleren Ludvig
Eikaas. Anlcer Aurdal lærte forst billedvev hos
Ragnhild og Karen Prestgard pá Lillehammer og
i 1932-35 pá Statens kvinnelige industriskole i
Oslo. Hun holdt sin forste separatutstilling i
1941 og har siden hatt en rekke utstillinger. Hun
har mottatt mange priser og stipendier. Fra 10-
ársalderen av bodde Synnove Anker Aurdal pá
Lillehammer. Folkekulturen som hun motte der,
inkludert den særegne vevtradisjonen som har
vært levende i omrádet i uminnelige tider,
mener hun har hatt stor betydning for henne og
gjort henne svært norsk. Det var pá muséet pá
Maihaugen hun for forste gang sá vevde áklær,
putetrekk, sengetepper og stolseter i rette
omgivelser. Hennes far stottet henne helhjertet
og fikk laget en vevstol til henne. Hun kom fra
et kulturhjem der báde litteratur og musikk ble
dyrket.
Anker Aurdal lager alltid forst et utkast pá
papir av sine idéer, og nár hun er fornoyd med
utkastet, gár hun i gang med vevingen. Utkastet
henger ved siden av vevstolen under arbeidet
med teppet. Nár det gjelder materialer, har
Anker Aurdal gjort mange og originale eksperi-
menter. Karakteristisk for verkene hennes er
sammenstillingen av forskjellige slags teknik-
ker, materialer, farger og kvaliteter. Hun lar de
forskjellige detaljer mále seg med hverandre og
lokker pá den máten fram de egenskaper og den
styrke som hver enkelt av dem har. Pá den
máten oppnár hun fylde og balanse i verkene
sine. For farget hun ogsá garnet selv, men gjor
iklce dette lenger. I tillegg til tradisjonelle mate-
rialer som ull, bomull, lin og silke kan man ogsá
finne nylonsnore og metalltrád i teppene hennes,
ja, nylig gjorde hun til og med bruk av de per-
lebándliknende metallsnorene som man drar
proppen opp av badekaret med. Hun bruker ofte
en blanding av disse materialene i verkene sine
og oppnár pá den máten en stor nyanserikdom.
Synnove Anker Aurdal signerer verkene sine
med initialene SAA som hun plasserer pá
forskjellige steder i verket og i ulik utforming,
slik at signaturen blir en integrert del av hel-
heten.
„Dikt selv" er Anker Aurdals budskap til
brukerne av kunsten. Folk skal ilcke være redde
for á legge sine egne tolkninger i de kunst-
verkene som de betrakter. En del tor ikke uttale
seg om kunstverker fordi de tror deres oppfat-
ning ikke kan være riktig eller ikke stemmer
med det andre rnener. Man skal „dikte" fram det
som bor i en selv. Fá seg selv fram. Ikke tenke pá
hva andre synes. Pá den máten blir samspillet
mellom kunstverket og den som opplever det,
best. Anker Aurdal blir ofte spurt orn hva dette
og hint i verkene hennes skal bety, men hun vil
ikke blande seg i tolkningen av egne verker. Hun
sier at det má være opp til den enkelte tilskuer.
Folk bor ta seg god tid til á se pá kunstverker og
lytte til den gjenklangen de gir inne i seg - og
dikte selv.
„Opptakten til Islandsteppet var ikke særlig
god," sier Synnove Anker Aurdal. Ved utgangen
av áret 1971 ba det norske utenriksdepartement
henne om á lage et bilde som skulle være den
norske folkegaven til Island i anledning 1100-
ársjubileet for den forste bosetningen i landet.
Siden islendingene ville gi seg selv et nytt og
staselig bibliotek, fikk man den idéen at Norge
slculle gi en veggdekorasjon i den nye bygningen.
Det var visst daværende riksbibliotelcar Harald
Tveteraas som forst foreslo at Norge skulle gi
biblioteket en slik prektig gave. Etter at
Utenriksdepartementet hadde rádfort seg med
Kunstnerforbundet, ble det bestemt at en billed-
vev ville være en passende gave, og at den skulle
henge i bibliotekets foajé. Der henger den ná i
all sin prakt, to meter hoy og seks meter lang. 1
starten bevilget Stortinget 75.000 norske kroner
137