Menntamál - 01.08.1959, Qupperneq 40
134
MENNTAMÁL
eftir skapgerð og menntun hvers kennara, hvaða ráðum
hann beitir til þess að gera kennsluefni sitt aðlaðandi og
skemmtilegt. Um slíkt kann ég engar reglur að gefa. Ég
mun því ræða málið frá neikvæðu sjónarmiði, þ. e. segja,
hvað ég tel, að ekki eigi að gera.
Mér er kunnugt um, að hægt er að kenna greindum
nemendum undirstöðuatriði málfræðinnar mjög ungum,
— og þeim þykir meira að segja gaman að þeim. Þetta
verða þeim eins konar krossgátur. Ég hygg, að þetta sé
gott í þeim tilvikum, sem við á. Og með þessu er hægt
að leggja grundvöll að ýmsum atriðum stafsetningarinn-
ar, t. d. er mjög hæpið, að lærðar verði n-a-reglur án
nokkurrar þekkingar á föllum og beygingum orða. En
enginn skilji orð mín svo, að ég telji öllum henta að byrja
slíkt nám á mjög ungum aldri. Engum er hollt að fást
við viðfangsefni, sem hann hefir ekki þroska til að ráða
fram úr. Fyrir því verður kennarinn að gera sér grein,
hvort nemendur hans hafa þroska til málfræði- og staf-
setningarnáms. Ef of snemma er byrjað, er líklegt, að
áhugi nemendanna yrði drepinn í fæðingunni. Minni
hætta er á því, ef of seint er byrjað, en þá ber einnig þess
að gæta, að sóað er tíma, sem nemandinn hefði getað notað
til þarflegs náms, sem þjóðfélagið leggur mikið upp úr.
Mér er mikill þyrnir í augum, hvernig málfræði- og
stafsetningarkennslu er fyrir komið hér í lægri skólum.
Og ég hygg, að þetta fyrirkomulag sé til þess fallið að
drepa áhuga nemendanna, en ekki glæða hann. Það, sem
ég á við, er notkun kennslubóka. Mín skoðun er sú, að í
barnaskólum eigi enga kennslubók að nota hvorki í mál-
fræði né stafsetningu. Ég undanskil þó verkefnabækur og
stafsetningarorðabækur. í gagnfræðaskólum ætti einnig
að fara mjög varlega í að nota kennslubækur. Þetta staf-
ar ekki af því, að ég telji þær bækur, sem notaðar eru,
neitt vondar. Bækurnar íslenzk málfræði eftir Friðrik
Hjartar og Jónas B. Jónsson og Stafsetning og stílagerð