Ársrit Verkfræðingafjelags Íslands - 01.01.1914, Blaðsíða 18

18
—40,o °/o meltanleg. Sumir þeirra, og það þeir köfn-
unarefnisauðugustu, standa þó ekki mjög að baki
töðunni að þessu leyti; í sölvum meltast t. d. 78,9%
af köfnunarefninu. Extraktin, sem á að vera að mestu
leyti feiti, er mjög lítil í þörungunum, og slanda þeir
að þessu leyti mjög að baki landjurtunum. Aftur á
móti hafa þeir nálega enga sellúlósu, en hún má telj-
ast ómeltanleg og því ónýt til fóðurs; en taða og
eins stör og aðrar landjurtir liafa mikið af henni.
Hvað viðvíkur öðrum efnum, þá er erfitt að segja
um næringargildi þeirra með vissu; fæst þeirra er
hægt að ákveða svo að gagni komi. ÖIl líkindi eru
þó til, að þau sjeu að minsta kosti eins mikils virði
í þörungunum og í landjurtunum. Askan er geysi-
mikil í þörungunum. Eins og sjá má á efnagreining-
unum, er mikill hluti liennar matarsalt (NaCI), sem
engin ástæða er lil að ætla að geri skepnunum neitt
mein. Ennfremur er mikið af brennisteinssúrum sölt-
um í öskunni. Til að gefa nokkra liugmynd um, hve
mikil þau væri, ákvað eg þau (reiknuð sem natrí-
umsúlfat NaaSOi) í nokkrum þörungum, en taldi
enga þörf að ákveða þau í þeim öllum. Lítil ástæða
er til að ætla að þessi brennisteinssúru sölt séu skað-
leg skepnunum, að minsta kosti þegar þær fara að
venjast þeim. Þegar skepnur verða veikar af fjöru-
beit, eru öll Iíkindi til að þeir sjúkdómar stafi af
einhverju þörungunum óviðkomandi, sem þær jeta
ofan í sig.
<>. TraadlÖ8 Telegrafi.
Foredrag holdt i Verkl'ræðingafjelag íslands 28. Marts 1913 af Ingeniör P. Smith.
Tanken om at kunne overföre meddelelser fra et
sted til et andet uden nogen mellemliggende mate-
riel forbindelse er som bekjendt ret gammel. Her
skal dog helt bortses fra de för omkring aar 1700
her og der opdukkende forestillinger om en hemme-
lighedsfuld sympatitelegraf (magnetnaale beströgne med
en sympatisk salve o. a.) samt den omkring aar
1800 llere steder anvendte opLiske telegraf (Chappe)
og kun nævnes de metoder, der betjener sig af elek-
triciteten for overföring af meddelelserne. De nævnte
aarstal ligger jo ogsaa foran de tider, da der over-
hovedet eksisterede nogen telegraf i nutidens for-
stand.
De meloder, paa hvilke det efterhaanden liar
været forsögt ad elektrisk vei al telegrafere uden
traad kan deles i
Ledningsmetoden
Induktionsmetoden og
Den elektomagnetiske bölgemetode.
Ledningsmetoden benytter jorden eller vandet som
leder for de elektriske signaler. Der skal være op-
naaet forbindelse paa flere kilometer, og til metoden
knytter sig navne som Sömmering (1811) og Morse
(1842).
Induktionsmetoden baserer sig, som antydet i
navnet, paa induktionsvirkninger mellem elektriske
strömkredse. Paa de steder, mellem hvilke der skulde
telegraferes, oplagdes metalliske ledere parallele eller
paa det nærmeste parallele med hinanden. En per-
manent forbindelse mellem Lavernock Point og fyr-
taarnet paa Flal Holm i Bristolkanalen var i drift
saa sent som 1898.
Ingen af de to nævnte metoder fik imidlertid
nogen videre praktisk betydning i den telegrafiske
kommunikation.
Det var forbeholdt Den elektromagneliske bölge-
melode at skabe det kommunikalionsmiddel, som vi
nu kalder Den traadlöse telegraf.
Denne metode kan i korthed karakteriseres ved,
at udladninger i en kondensatorkreds fremkalder
elektromagneliske bölger eller svigninger i æteren, og
et derlil egnel instrument opfanger og omsætter disse
svigninger i hörbare eller synlige legn.
Under bölgemetoden skjelnes igjen mellem gnist-
meloden, der benytler dæmpede eller svagt dæmpede
svingninger og lysbuemetoden, der benytter udæmpede
svingninger.
Det kan ha sin inleresse at se lidt paa endel af
de undersögelser og eksperimenter, der var gaaet
forud for 1896, det aar, fra hvilket man maa regne
den nuværende traadlöse telegraf.
De svingninger, der opstaar ved udladningen af
en leydnerílaske, studeredes af Helmholtz allerede
1847. Den matematiske behandling gav William
Thomson, senere Lord Kelvin 1853.
Hertz (1886—1888) benyttede til sine undersö-
gelser over de efler ham benævnte Hertzske bölger et
saakaldt gnistinduktorium. Naar der slog gnister over
ved induktoriels gnistpoler eller gnistbane, kunde han
ogsaa faa gnister til at slaa over mellem gnislpolerne
paa en i nærheden anbragt anden kreds. Stærkest
blev disse sidste gnister, naar dimensionerne hos de lo
kredse stod i el vist forhold til hinanden (resonnans).
Branly (1891) benyttede til sine undersögelser
over de Hertzske bölger et glasrör med elektroder af
metal. Mellem elektroderne var fyldt metalfilspon. I
almindelighed forholdt metalfilsponen sig som en iso-
lator, hvorimod den blev en god leder, naar der
fandt sted elektriske udladninger i nærheden. Naar
röret rystedes, blev filsponen igjen uledende. Den
ledende og uledende tilstand paavistes ved et gal-
vanomeler. Apparatet kaldte Branly en koherer.