Læknablaðið - 01.10.1977, Blaðsíða 48

212
LÆKNABLAÐIÐ
omrádet, som • var veldig attraktive för,
har vi ná problemer, fordi legenes arbeids-
byrde er kollosalt stor. De stedene der vi
har flere distriktsleger i det samme diSt-
riktet, sánn at de fár en redusert arbeids-
tid, en redusert arbeidsbyrde og der de
fár et system for vaktordning som gjör at
de fár fritid o. s. v., der har vi ikke pro-
blemer. Det er i de sákalte enmannsdist-
riktene vi ná begynner á fá problemer
igjen.
Lbl.: Er de sá for store for én mann,
men for smá til to?
Mork: Nei, ikke for smá til to. Det er
rett og slett et spörsmál om á opprette
flere stillinger. Dette gár pá statsbudsjett-
et sá det er en politisk beslutning om man
skal gjöre det eller ikke.
I Norge er vi ná kommet til en noe ab-
surd situasjon.
Vi har en stor netto tilgang pá leger,
noe mellom 200 til 300 pr. ár. Samtidig
opprettes det et relativt lite antall lege-
stillinger. Sá vi har den situasjon at vi
har en netto utvandring av leger fra Norg'e
rett og slett fordi man ikke oppretter
stillinger nok.
Dette er et av de vanskelige politiske
spörsmál for tiden. Det er en generell
tendens til á nærmest ha stillingsstopp
fordi man ikke önsker at de offentlige
budsjetter skal öke stort mer.
DISTRIKTSLEGENE OG ANDRE
EMBEDSLEGER
Lbl.: Distriktslegene i de nordligste
fylker, noen har vel noen anden ordning
enn de andres.
Mork: I de tre nordligste fylker gir
tjeneste i distrikt dobbelansiennitet i for-
hold til resten av Norge. De har ogsá to
ukers lengere ferie hvert ár — 6 uker i
motsetning til 4 uker — og de har hvert
femte ár 6 máneders betalt permissjon.
Lbl.: Er det oblikatorisk á bruke dem
til noe spesielt?
Mork: Nei, de kan ligge pá Kanari-
öyene og sole seg hvis de vil det og de
kan gá inn i et sykehus og lære seg noe,
og de fár likevel sin fulle lönn hele tiden.
I tillegg er det sánne smá ting, som at de
fár ökonomisk stötte fordi de har et kallt
klima og derfor större utgifter til á varme
opp sin bolig.
Lbl.: Ná er det vanlig at norske dist-
riktsleger kommer pá den Nordiska hálso-
várdshögskolan og til og med Public
Health skoler i England og ogsá i Amer-
ika, er det noen spesiell ordning pá det,
er det pá eget initiativ det meste?
Mork: Vi har tre utdanningsmuligheter,
eller videreutdanning for distriktsleger.
Den ene er at vi har et nasjonalt kurs
som varer i tre máneder hver höst. Der
har vi 20 plasser. Vi har noe over 500
distriktsleger. Dette er ikke oblikatorisk
men distriktslegene selv har vært veldig
interessert i á fá denne utdannelsen.
Sá har vi i Göteborg 5 plasser pá hver
av kursene ved Nordiska hálsovárdshög-
skolan. Der er stor interesse.
Nár de gár pá disse kursene sá har d.e
full lönn, og vikar er betalt, sá de har
ikke noe ökonomisk tap. I Göteborg har
de dessuten stipend. Det har ikke vær:
noen problemer med á fá unge distrikts-
leger til á gjöre dette bl. a. fordi aí det
teller nár de da önsker á komme til dist-
rikter som de er mere interessert i, eller
i andre former for karriere innenfor heise-
vesenet.
Norge har helt systematisk brukt de
stipendiemidler man fár pá WHO til leger
som har önsket á ta utdannelse enten i
USA eller i England. Dette har vi sett sá
verdifullt, at vi fra i vár av har fátt inn
en post i det norske statsbudsjettet pá
70.000 norske kroner, slik at vi sammen
med stipendmidlene fra verdenshelse-
organisasjonen er i stand til á sende ut
tre pr. ár pá 10 rnáneders „Public HealtLU
utdannelse i USA eller England. Vi mener
at dette er verdifullt báde fordi man fár
kvalifisert gruppene av distriktleger og
fylkesleger meget bedre, og fordi legene
blir motivert for á være i etaten fordi de
vet at det er innebygget utdanningstilbud
pá et eller annet nivá hvis de sá önsker.
Lbl.: Dette er ogsá et ledd i desentralis-
ering á fá kvalifiserte folk i distriktene.
Mork: Ja. Det har vært til diskussion i
Stortinget for et ár siden hvorvidt man
skulle gjöre distriktslegestillingene til
fylkeskommunale eller primærkommunale
stillinger. Stortinget fulgte da den anbe-