Læknablaðið - 01.10.1977, Blaðsíða 49

LÆKNABLAÐIÐ
213
falingen som kom fra . helsedirektören og
de önskene som kom fra et flertall av.de
offentlige distriktsleger og fylkesleger, om
á beholde distriktslegene som en statlig
etat.
Det har veldige fordeler. Man fár en
felles avansementskreis for hele landet,
hvilket gjör at det er meget lettere á fá
besatt ogsá utkantsdistrikter fordi legene
vet at de er innenfor en avansementskrets
som bringer dem til mer sentrale strök
nár de har sittet der i noen ár. Hadde de
vært ansatt kommunalt, sá hadde de ikke
hatt visshet for á komme noe annet sted.
Det andre er at en statlig etat gir oss
muligheter for en langt större grad av
desentralisering av beslutningsmyndighet
i detaljsaker innenfor mere generelle
retningslinjer som da ble trukket opp
sentralt i helsedirektoratet eller departe-
mentet.
Jeg har sagt det pá den máten: „Helse-
direktöratet har ná en stab pá ca. 160 per-
soner. Det bör helst ikke bli större.“
Den utbygningen som ná skal skje vid-
ere fremover nár det gjelder administra-
sjonen av helsevesenet, bör skje pá fylkes-
planet med en styrkning av fylkeslege-
kontorene, slik at en god del av de sakene
som vi fremdeles har i sentraladministra-
sjonen blir overfört til fylkeslegekontor-
ene og at sentraladministrasjonen mer
kommer til á ta seg av langsiktig plan-
legging, evaluering, forslag om endringer
i lover og forskrifter, samt en faglig rád-
givningsvirksomhet overfor fylkes- og
distriktsleger og ogsá være en appell-
instans, i stedet for som ná á sitte og be-
handle enkeltsaker i detalj.
Lbl.: Tilsyn med kvaliteten?
Mork: Ja, fylkeslegene har som del av
sin innstruks en alminnelig tilsynsplikt
med alle helseinstitusjoner og alt personell
innen sitt fylke, pá samme máte som
helsedirektören har i hele landet. I virke-
ligheten utöves denne gjennom fylkes-
legene. I distriktene utöves den gjennoin
distriktslegene. I distrikter der vi ogsá
har alminnelig privatpraktiserende leger,
fysioterapeuter som driver fysikalske
institutt o. s. v. har distriktslegen som den
statlige lege i distriktet en tilsynsplikt
med virksomheten for de som driver
privat.
LEGEUTDANNELSEN
Lbl.: Men hva med undervisningen, det
er skjedd noe nytt i Norge, f. eks. i
Tromsö.
Mork: Det som skjedde i Tromsö var
tre ting.
Det ene er at man i stedet for á ha
studiet oppdelt sánn som man har i andre
universiteter i en sákalt preklinisk del
og en klinisk del — hvor det gár 2 % ár
för man ser et „levende menneske“ — sá
begynte man i Tromsö faktisk med ut-
gangspunkt i en pasient og integrerte den
kliniske medisin med biokjemien, fysio-
logien, anatomien, patologien, og sosial-
medisin, heit fra den förste dagen.
Det andre er at man — istedenfor som
man gjorde i min tid á ha den kliniske
undervisningen knyttet til et höyspesial-
isert sykehus — tar i bruk en rekke smá
sykehus i landsdelen og ogsá tar i bruk en
rekke helsesentre, altsá primærdistrikts-
legestasjonene o. s. v. direkte i under-
visningen, sánn at studentene reiser ut og
er sammen med en distriktslege et gitt
antall uker. Tanken bak dette er á fá und-
ervisningen mer inn pá dagligdags medi-
sin utenfor sykehusene og i de mindre
sykehus fremfor á bli spesialister pá höyt
avansert sykehusmedisin.
Det er vel de to hovedprinsippene hvor
Tromsö ná avviker. Det ene er altsá at
man har tatt bort skillet mellom klinisk/
preklinisk medisin og det andre er at man
i langt större grad gár ut av universitets-
klinikken med den kliniske delen av
undervisningen.
Det tredje som man forsöker i Tromsö
er á bygge medisinundervisningen, som
jo tidligere har skjedd veldig isolert ved
universitetsklinikkene, sammen med ut-
danningen av andre typer helsepersonaie,
som sykepleiere, helsesöstre, sykepleier-
lærere slik at man fár et studiemiljö son1
er felles for flere grupper av helseperson-
ell.
I Oslo er studieplanen i revisjon med
sikte pá á fá brakt inn mer samfunns-
medisin og ogsá i noen utstrekning á fá