Tímarit lögfræðinga - 01.06.1969, Blaðsíða 21

Men stort lenger er man heller ikke kommet. De for-
handlinger som har funnet sted de siste par ár har mere
bidradd til á utdype motsetningene enn til á hygge bro
over dem. Eller sagt pá en mere positiv máte, de har
bidradd til á sette problemene i relieff og til á skape et
mer realistisk grunnlag for arbeidet i fremtiden.
Forklaringen til dette er naturligvis at sporsmálene er
báde vanskelige og viktige. De berorer potensielt store
verdier og rorer ved grunnleggende politiske og folkeretts-
lige prinsipper.
Det er to hovedsporsmál. Det ene sivilt og det annet
militært. Det ene negativt og det annet positivt.
Det militære sporsmálet dreier seg om hvor langt man
skal vedta regler for á demilitarisere havbunnen, hvor
langt statene skal forplikte seg til ikke á utnytte den
militært. Men dette er et stort og grunnleggende spors-
mál som henger sammen med bruken av det ápne hav.
Hittil — i moderne tid — har det vært anerkjent at
havet var fritt og kunne brukes av alle stater. Dette be-
tydde ogsá at de kunne brukes fritt til militære formál.
Havene var skueplass for store slag. Siden ble de ogsá
skueplass for eksperimenter med atombomber, selv om
det er en eiendommelig bruk av havenes „frihet“ á stenge
tusener av kvadratkilometer for á foreta eksperimenter
som innebærer de storste faremomenter for alt liv. Dette
sistte er ná forelopig innstillet og bra er det. For disse
eksperimenter kunne ha de mest skjebnesvangre folger
som man ennu ikke har full oversikt over.
Men i prinsippet var havene fri for krigsforsel og
gjennomfart. Dette siste var da ogsá naturlig utvidet til
undervannsbáter. Og nár statene har lov til á la sine
krigsundervannsbáter reise i havene er det en naturlig
folge at de ogsá má ha adgang til — i den utstrekning
dette er teknisk mulig og enskverdig -—- á legge seg pá
bunnen. Et helt forbud mot á bruke havbunnen til mili-
tære formál má vel derfor antakelig kunne karakteriseres
Tímcirit lögfræðinga
105