Tímarit lögfræðinga - 01.06.1969, Blaðsíða 22

som en innskrenkning i den frihet som idag er gjeldende
rett.
Det er ogsá meget som tyder pá at Vestmaktene alle-
rede ná bruker ganske vel utviklede lytteinstallasjoner
pá havbunnen som kan varsle om ubáters reiser. Slike
varselssystemer kan komme til á ha stor betydning ná
nár man i stor utstrekning stoler pá angrep fra ubáter
med mulighet for utskytning av raketter med atomvápen.
Og de er helt defensive.
Man rná derfor kunne gá ut fra at det er ganske liten
sjanse til á forby alle vápen, all militær virksomhet pá
sjobunnen. Det sovjetiske forslag om fullstendig demili-
tarisering av havbunnen er derfor i dagens situasjon
nejjpe realistisk politisk. Man bor derfor kanskje kon-
sentrere seg om á forby angrepsvápen og særlig da masse-
odeleggelsesvápen pá havbunnen og pá dette begrensede
felt synes det grunn til en viss optimisme.
Dette særdeles viktige sporsmál behandles i det vesent-
lige ikke i New York, men i Geneve i attenmaktskomitéen
— som ná ikke lenger har bare atten medlemmer. Og det
allerede fremsatte forslag fra Canada og U.K. kan lede til
en kompromisslosning, slik at masseutslettelsesvápen blir
forbudt.
Det er mulig at dette er alt man kan oppná idag, men
dette er vel fra et fredspolitisk synspunkt ikke helt til-
fredsstillende fordi det ápner adgangen til debatt om hva
som er aggressive og bva som er defensive vápen. Og
slikt ápner skremmende perspektiver.
Det neste sporsmál som reiser seg er om det er mulig á
ná frem til internasjonale regler om den fredelige utnytt-
else av havbunnen.
Hvem er det som eier liavbunnen?
Inntil Truman-proklamasjonen sá dagens lys, mátte
man vel ha rett til á si at havbunnen i folkerettens for-
stand var all havbunn utenfor sjogrensen.
106
Tímarit lögfræðinga