Tímarit lögfræðinga - 01.06.1969, Blaðsíða 23

Dette er ikke lenger tilfelle. Idag er det ldart at kyst-
staten har full suverenitet over havbunnen langt utenfor
territorialfarvannet sa langt kontinentalsokkelen gár.
Men la det være helt klart at dette ikke betyr noen inn-
skrenkning i havenes frihet pá overflaten.
Det er klart at selve kontinentalsokkelbegrepet har
skiftet karakter. Det dreier seg ikke lenger om det som
geologisk kan kalles kontinentalsokkelen. Det det dreier
seg om ná er fortsettelsen av landmassen under sjoen ut
til en bestemt avstand som stort sett er fastsatt til en
dyhde pá 200 meter. Dette er positiv folkerett for de stater
som har ratifisert Genévekonvensjonen om kontinental-
sokkelen. Dette betyr at de stater som har kyst ved grunne
havomráder har fátt — eller er anerkjent som á ha —
suvereniteten over meget store landomráder under havet.
Nordsjomaktene har sáledes delt hele Nordsjoen mellom
seg og det samme er vel tilfellet med kyststatene omkring
den persiske golf.
Nár statene ná drofter sporsmálet om havbunnen dreier
det seg om den del av havbunnen som ikke omfattes av
kontinentalsokkelen. Dett blir med andre ord nodvendig
á finne en avgrensning. La oss minne igjen om at Genéve-
konvensjonen ikke har vedtatt noen lengde- eller bredde-
avgrensning, men bare dybde 200 meter.
Men man skal huske at Genévekonvensjonen ved siden
av 200-metersgrensen ogsá vedtok utnyttelseski’iteriet.
Dette bestár i at kontinentalsokkelen utvides utover
200 metersgrensen sá langt som det er mulig á utnytte
den.
Dette er en meget farlig bestemmelse fordi den tekniske
utvikling medforer at mere og mere av havbunnen kan
utnyttes. Báde den vitenskapelige og den tekniske ut-
vikling gár ná særdeles meget raskere enn tidligere.
Den vitenskapelige forskning av havene er temmelig
ny. Den forste store landevinning var resultatet av H.M.S.
Challengers tur rundt jorden fra 1872 til 1876. Fyrsten av
Tímarit lögfræðinga
107