Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Blaðsíða 75

Denyngre nordiske fuþarken
73
Poenget er historisk sett at reformer generelt gj0r det stikk motsatte, dvs.
at de tilf0yer grafemer eller diakritiske tegn til et eksisterende grafem-
inventar. Merovingerkongen Chilperich (561-584), for eksempel, skal ha
tilfpyd fire greske bokstaver 0, V, Z, A [theta, psi, zeta, delta] for lyd-
verdiene /o:, æ, 0, wi/ (jf. den anglofrisiske wyn-runen). Dermed prpvde
han á skape bedre fonem—grafem-forhold (se Bischoff 1990:194).
La oss ta et helt annet eksempel fra moderne hpytysk: Ordet Fluss ‘elv'
(med <ss>) i stedet for Flufí (med <í?>) rettferdiggjpres ved stavelsesstruk-
turen med kort vokal foran lang konsonant. Dermed er Fluss (med dobbel
<ss>) en bedre notasjon sett fra et systemisk stásted, mens et ord som Rufí
sot’ med lang vokal krever et enkelt grafem <fi> nettopp grunnet stav-
elsesstrukturen. For á si det pá en annen máte: ingen reform vil bare resul-
tere i automatiske forenklinger og nedskjæringer. Tvert imot er det slik at
reformprinsipper opprettholder relevante distinksjoner. For 0vrig har
Rischels forklaringsprinsipp, som sikter til maksimale kontraster, liten
forklaringskraft i en diakron belysning.
Nedskjæringen av grafemsystemet vil vanligvis bunne i npytralisasjo-
ner — i det minste vil den ta utgangspunkt i noen dialekter eller varianter
av det spráket der det skjedde sammensmeltinger. Comrie (1996:781—784)
nevner eksempler fra den tidligere Sovjetunionen. Her ble det latviske
alfabetet forenklet ved á erstatte grafemet <r> gjennom <r>, og digrafen <ch>
gjennom <h>, hvilket gjenspeiler npytralisasjonen av opposisjonene [r] : [/]
°g [x] : [h] hos en stprre gruppe dialektbrukere (Comrie 1996:783).
Men utviklingen av den yngre fuþarken i Norden kan ikke pá noen
som helst máte sammenliknes med denne situasjonen. For eksempel
overtar k grunnet tapet av g dens funksjoner ved á representere /k, g, nk,
ng. y/ i den grad at synlige fonemiske forskjeller blir maskert og det opp-
stár ambiguitet, for á si det slik. Se Schulte 20o6a:42f. med en oversikt
over flertydige runer i den yngre fuþarken.
Historisk velkjente reformer, eller forspk pá reformer, som Den f0rste
grammatiske avhandling, spker á forbedre relasjonen mellom tale og skrift
ved á legge til grafemiske mark0rer, for eksempel diakritika for nasalvo-
kaler. Dette medfprer vanligvis en utbygging av grafeminventaret, mens
det motsatte slett ikke er tilfelle, jf. redistribusjonen av <í)> i moderne
hpytysk og Chilperichs skriftreform pá slutten av 500-tallet. Dette indi-
kerer at en ‘nordisk runereform’ ville vært helt singulær, dvs. uten noen
dokumenterbare paralleller, mens det er tallrike eksempler pá reformer
som har som mál á tydeliggjpre forholdet mellom tale og skrift. Denne
type reform resulterer altsá i entydige fonem-grafem-relasjoner. Prinsi-