Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Blaðsíða 80

7«
Michael Schulte
frisiske fuþorc tyder pá ett eller flere bevisste inngrep med utgangspunkt
i latinsk skriftkultur og manuskripttradisjoner (se spesielt Derolez 1998:
107—108, Parsons 1999:129—30, Bammesberger & Parsons 2003:563—
67). Parsons (1999:129) formulerer det slik: “the twenty-eight-rune unit
appears to be fundamental”. Viktige eksempler er Thames scramasax
med en tjueátte-runers futhorc og Vienna codex, som likeledes represent-
erer en fuþorc pá tjueátte runer (jf. Bammesberger og Parsons 2003:
562-64, Page 1999:80-81, Parsons 1999:115, Elliott 1989:43, 1996:338).
Looijenga (2003) viser til utvidede runerekker med over trettitre runer i
manuskripttradisjonene. Samtidig understreker hun de tydelige kontakt-
forholdene mellom latinsk og anglosaksisk skriftkultur, dvs. en digrafisk
skriftkultur (jf. Larsson og Söderberg 1993 i et nordisk middelalderper-
spektiv):
England became closely connected with the Latin scriptoria, demon-
strated by ecclesiastical runic monuments and an abundant use of
runes in manuscripts (Looijenga 2003:273—274).
Her er det naturlig á regne med latinsk skolering ved samfunnsgrupper i
kirke- og klostermiljpet. Dermed kan det argumenteres for en villet og
bevisst reform (eller rettere sagt flere subreformer) som bunner i
grammatisk utdanning og skolering, slik som Parsons (1999) gjpr. Det er
lett á innse at denne form for sprák- og skriftkontakt resulterte i den
utvidede anglo-frisiske fuþorc med diverse varianter. Men legg merke til
at samfunns- og kulturforholdene pá De britiske pyene ikke kan sam-
menliknes med situasjonen i Norden rundt 700 e.Kr. Dermed fikk
runerekken en merkbart annerledes skjebne. Som jeg har argumentert i en
annen sammenheng, er intensiv latinsk pávirkning pá eldre runeinnskrifter
svært usannsynlig i Norden i tiden 400-700 (se Schulte 2005). Jamfpr
derimot oppkomsten av de stungne runer i Norden etter 1100 A.D. (se
især Lagman 1990). For eksempel representerer den stungne b-runen, B,
sekundærverdien /p/, den stungne t-runen, \ representerer /d/, og den
stungne k-runen, representerer /g/. Dermed ble grafemsystemet kon-
sekvent utvidet (jf. oversikten i Seim 2007:198—199).
En pekepinn om latinsk innflytelse gir romerske alfabetinnskrifter som
forholdsvis sent dukker opp i Norden (se Syrett 2002, Fuchs 2004). Jamfpr
dessuten middelalderrunesyllabarier fra Bergen og Trondheim, som doku-
menterer “a transference of techniques for teaching the Latin alphabet to the
teaching of runes” (Seim 1998:511). Pá dette punktet er Barnes’ konklusjon i
samsvar med mine resultater. Han oppsummerer det slik: