Læknablaðið - 01.10.1977, Síða 55

LÆKNABLAÐIÐ
215
i form av etterspörsel e.ter helsetjeneste.
Du bestiller time hos legen for á dele din
glede med noen, fordi dette er etslags
offentlig servise.
En diskussion som vi ná begynner á fá
i gang i Norge, er hvilke oppgaver helse-
vesenet skal ha i fremtiden. Vi har vel
kanskje tendens til á fremstille oss pá en
máte som gjör at befolkningen tror at vi
er i stand til á löse all verdens problemer
og gi den báde evig liv og tusenársriket.
Det kan vi naturligvis ikke.
Sá tiden er inne til at vi ikke er sá
opptatt av á fortelle befolkningen o:n alt
det fine vi kan, men kanskje heller om
vár kompetanses begrensninger. Jeg tror
nemlig at hvis vi fremstiller oss som omni-
potente problemlösere, sá vil det i neste
omgang möte oss i dören i form av en
enorm frustrasjon og til dels aggression
hos befolkningen, nár vi ikke gjör dem
friske fordi vi ikke kan.
Jeg tror at vi i dag íar pá oss en hel
rekke oppgaver der vi i hvert fall ikke
har noen faglige forutsetninger mere enn
en hvilken som helst lekmann. Vi har
ingen spesielle faglige forutsetninger fra
det medisinske studium til á dele gleden
med en gammel dame som har vunnet i
bingo. Vi har ikke noen faglig forutsetn-
inger nár noen kommer til legen og sier
at ná begynner jeg á fá det vanskelig med
min kone. Jeg lærte det i hvert fall ikke
pá doktorskolen. Men allikevel sá begynn-
er vi á amatörfilosofere. Dette er vel far-
lig av en annen grunn ogsá. Hittil har vi
stort sett som leger og som helseveset:
bygget pá vitenskapelig empirisk grunn
og vi har kunnet stá pá den. Vi holder ná
pá á gli over i omráder der fundamenteter
mer og mer spekulativt og mindre og
mindre empirisk.
Hvis det er slik, at samfunnet har rád
til á bruke eller bestemmer seg for á bruke
6 eller 7% av brutto nasjonalproduktet
til á bedre folks helse, er det da sikkert
at alle disse pengene skal gá til det tradi-
sjonelle helsevesenet?
Ville det lönne seg bedre á bruke 25c/f
av midlene til helsefremmende tiltak pá
helt andre sektorer i samfunnet — trafikk-
sektoren, lokalisering av industri, sánn at
folk ikke behöver á være sákalte „uke-
pendlere“?
I det hele tatt sette inn resurser pá
forebyggende virksomhet og det som
ligger bak sykdom og ulykker, f. eks.
trafikkmönstret i boligströkene.
Jeg er noksá overbevist om at den dár-
ligste avkastningen pá de pengene vi
setter inn for á fremme folks helse, den
fár vi hvis vi setter de inn pá den avans-
erte sykehusmedisin. Det er ikke noe som
kaster sá lite av seg — krone for krone —
i hvert fall ikke ná.
(Ágúst 1977)