Úrval - 01.04.1964, Qupperneq 61
ELDSKÍRN BOBtíY LITLA
51
„Bobby vissi, hve illa brennd-
ur bróðir hans var,“ sagði Rae
Whitaker hjúkrunarkona. „Allan
tímann reyndi hann að hug-
hreysta bróður sinn og telja i
hann kjark.“ Á fjórtánda degi
Iegu þeirra fékk Eddie óráðs-
köst, og Bobby varð sjáanlega
mikið um það. Dr. Miller talaði
til hans rólegri röddu: „Við
ætlum að færa þig yfir i annað
herbergi, Bobby. Það verður
betra fyrir Eddie að hafa her-
bergi út af fyrir sig.“
Áður en hann var fluttur inn
á nýja sjúkrastofu, var fyrst
farið með Bobby inn á skurð-
stofuna til þess að skipta á sára-
umbúðum hans. Þessi nauðsyn-
lega meðhöndlun, sem gerð var
tvisvar til þrisvar i viku, var
svo sársaukafull, að liún varð
að framkvæmast undir algjörri
deyfingu. Á meðan Bobby var
á skurðstofunni, dó Eddie.
Þetta sama kvöld féll sótthiti
Bobby niður i tæp 35 stig (Cels-
ius), og tala hvítu blóðkorn-
anna jókst um helming, sem gat
bent til hatrammrar ígerðar.
Lækninn grunaði að þetta væri
byrjun á banvænni septicemia
— blóðeitrun. Til þess að efna-
greina sýkilinn, sem um var að
ræða, þurfti rannsóknarstofan 48
klukkustundir. Ef meinsemdin
var blóðeitrun, þá mundi Bobby
vera látinn um líkt leyti og úr-
skurðurinn fengist.
Dr. Miller ákvað að biða ekki.
Hún gaf Bobby mjög sterkt lyf,
sem talið var, að gæti verið
hættulegt fyrir nýrun, og höfðu
þau þó verið i allmikilli hættu
stödd áður í sambandi við
brunasárin. Þessi ákvörðun
læknisins var byggð á fullkom-
inni þekkingu á lyfinu — og
von. Áhættan bar árangur, og
innan 24 stunda var hiti, blóð-
kornafjöldi og æðasláttur Bobby
aftur orðinn eins og hann átti
að sér.
Bobby var búinn að vera í
nýju sjúkrastofunni sinni í rúma
viku, áður en hann herti sig
upp i að spyrja um Eddie.
Bróðurmissirinn var lionum mik-
ið áfall. Honum fannst, að með
því að bíða og halda opnum
dyrunum, þá hefði Eddie fórn-
að lífi sinu fyrir sig.
Hann vissi einnig, að alls var
enn óvíst um örlög hans sjálfs.
Eitt sinn spurði liann Dr. Mill-
er, og í röddinni fólst bæði bæn
og ögrun. „Þú ætlar ekki að
láta mig deyja, er það?“
„Nei, Bobby. Það gerum við
ekki,“ fullvissaði hún hann um.
Hann bað um, að kúrekastíg-
vélin hans yrðu sett á borð, þar
sem hann gæti séð þau. „Þessi
stígvél skulu á mína fætur einn
góðan veðurdag,“ sagði hann.
Um það bil þremur vikum eft-