Gripla - 01.01.1982, Blaðsíða 270

266
GRIPLA
gir, vil utgj0re ytterligere bevis for at S stár nærmere originalen enn M.
I Gerðir Gíslasögu gj0r de to forfatterne n0ye rede for sagaens over-
levering, for utgaver av den og for eldre gransking av hándskriftfor-
holdet. Nár det gjelder slike sp0rsmál, viser jeg til deres utgreiing. Jeg
viser ellers til de samme utgaver som de (teksten i M er hentet fra
Finnur Jónssons utgave fra 1929, i S fra Agnete Loths Membrana Regia
fra 1960 og i B fra Jón Helgasons utgave fra 1956).1
Som kjent har det hersket ulike oppfatninger om sagagenrens fram-
vekst. Noen forskere har villet legge stprst vekt pá den muntlige tradi-
sjonens betydning, andre pá det litterære forfatterskapet. De mest ytter-
liggáende tilhengerne av den fprstnevnte teorien (friprosalæren) hevdet
at det har eksistert muntlige sagaer som de skriftlige i mer eller mindre
grad skal være en nedskrift av. I samsvar med dette synet gikk man ut
fra at islendingesagaer med objektiv, knapp og munnrett stil er de eldste,
og at mer litterære og romantiske elementer f0rst er kommet inn i l0pet
av det 13. árh. og seinere som uttrykk for en forfallen smak som stod i
sammenheng med fristatsamfunnets fall og den etterfplgende formodede
nedgangsperiode. Representantene for den andre teorien (bokprosa-
læren) gár ut fra at sagaene i l0pet av det 13. árh. utviklet seg fra for-
holdsvis ubehjelpelige og uregelmessige produkter som Heiðarvíga saga
til fortelletekniske mesterverker som Njáls saga.
Det er flere sagaer enn den om Gisle som foreligger i en kortere, mer
‘sagamessig’ versjon og en lengre, mer utflytende form. En nærliggende
parallell er Fóstbrœðra saga. I lang tid hersket det synet at den lengre
versjonen med sine mange páfallende digresjoner er den yngste. Men
allerede i 1944 kunne Sven B. F. Jansson gjennom tekstsammenlignin-
ger vise at den antatt eldre versjonen er oppstátt litt etter 1300 ved syste-
matisk forkorting av den lengre (Sagorna om Vinland I. Lund 1944).
Av resultatet kan en trekke fplgende konklusjoner: Nár en saga eksi-
sterer i flere redaksjoner, er det ikke uten videre gitt at den mest ‘klas-
siske’ er den eldste. Videre má pá slutten av 1200-tallet litterært interes-
serte personer med h0yt utviklet stilsans ha hatt en klar oppfatning av
hva som var mpnstergyldig sagastil. Hos enkelte har dette stilidealet
vært sá bevisst at de ikke n0yde seg med bare á kopiere eldre sagaer
som falt utenfor mpnsteret; de omarbeidet dem i den hensikt á gj0re
dem mer ‘sagamessige’. Endelig motbeviser resultatet teorien om at de
1 I artikkelen nytter jeg M som fellesbetegnelse for B, M og Y. Samtidig jam-
f0rer jeg alltid med B, der teksten i dette fragmentet er bevart.