Gripla - 01.01.1982, Page 276

272 GRIPLA
þat leita við hann (44.21-24). Heller ikke B har med disse opplysnin-
gene.
Stryking kan ogsá. fpre til direkte feil i saksframstillingen: M27.27-
28.2: er þá tekit lík Þorgríms [. . .] ok til graptar búit, ok er þar at lx.
manna; fara nú á Hól til Gísla. Jfr. S36.10-11: er nú Þorgrímr til grapt-
ar búinn, ok fara þar með lx. manna, en aðrir Ix. fara á Hól til Gísla.
(I B er opplysningen om de 60 menn som var beskjeftiget med Tor-
grims begravelse, utelatt, mens derimot omtalen av de 60 som for til
Hol, er med. Se B44, merknad).
Karakteristisk for den klassiske ættesaga er dens diskresjon og objek-
tivitet. Forfatteren holder seg mest mulig i bakgrunnen. Han foregriper
ikke begivenhetens gang, men lar oss selv oppleve sagaens forskjellige
tildragelser som tilskuere og tilhprere sammen med selve de innblan-
dede personene. Det blir overlatt til oss á dra konklusjonene. Dermed
opprettholdes den dramatiske spenningen, og vi engasjerer oss sterkere
i handlingen.
Forfatteren av Gisle Surssons saga har fulgt diskresjonsprinsippet
langt pá vei. Men som vi kan se av S, har han ikke helt stolt pá vár evne
til á dra de riktige slutningene. Han forspmmer nemlig ikke á gi en for-
klarende kommentar etterpá til hver enkelt episode. M derimot stryker
konsekvent alle disse kommentarene og gjennomfprer sáledes dette
prinsippet. Etter mitt skjpnn har det vært til vinning for sagaen som
helhet: Vi fpler oss ikke sikre pá at vi har trengt til bunns i alle dens
hemmeligheter, og den fortsetter derfor á leve i vár bevissthet.5
Vi skal ná gá litt mer detaljert inn pá denne siden av sagaen.
Slik skildres drapet pá Vestein (M19.9-12): Nú er gengit inn npkkut
fyrir lýsing hljóðliga ok þangat at sem Vésteinn hvílir. Hann var þá
vaknaðr. Eigi finnr hann fyrr en hann er lagðr spjóti fyrir brjóstit svá at
stóð í gegnum hann. For leserne ligger det nærmest á gjette pá Torkjel
som gjerningsmannen; han har det alvorligste motivet — fortærende
sjalusi. At han pnsket livet av Vestein, er da ogsá blitt framhevet av Aud
overfor Gisle etter at Torkjel hadde overhprt samtalen mellom henne og
Ásgerd: ‘Því at ek veit víst at Þorkell vill feigan Véstein, bróður minn,
ef hann má ráða’ (S23.17-18). Men etter skildringen av Vesteins be-
gravelse rpper S at Þorgrímr Freysgoði fór síðan til verksins ok vá
Véstein eptir því sem áðr var sagt (32.6-8). Denne opplysningen blir
s Snorre gj0r liknende inngrep i sine forelegg for á skape stprre diskresjon.
Jfr. Lie, Studier, s. 36 ff.