Gripla - 01.01.1982, Síða 281

NYTT LYS OVER GÍSLA SAGA SÚRSSONAR 277
er at han ikke var noen iykkemann’. M understreker dette momentet en
ekstra gang etter at han er drept av forfplgerne (71.4-6). Lýkr þar nú
ævi Gísla, ok er þat alsagt at hann hefir enn mesti hreystimaðr verit, þó
at hann vœri eigi í <pllum hlutum gœfumaðr (B rekker ikke hit).
Karakteristisk for Gísla saga er dens innslag av djerv folkelig humor
midt i alt det tragiske (Gisle og trælkvinnen i Ingjalds bát, Gisles bes0k
hos Rev osv.). Forfatteren má ha brukt humoren bevisst for á fá fram
en b0lgebevegelse i fortellingen. I de komiske episodene blir spennings-
niváet noe redusert; dette gj0r publikum mer mottakelig for nye drama-
tiske og tragiske innslag.
Det ser ut til at M ved siden av á understreke lagnadsmotivet ogsá
har villet framheve sterkere det komiske elementet. Det gj0r han ved
visse tilleggsmerknader: Da Rannveig har vært pá Hol for á finne ut om
Vestein er kommet dit, og má vende heim med uforrettet sak, heter det
(M18.1-2): Hon fór heim, ok var þá nokkuru heimskari en áðr. M f0yer
til: ef á mátti gœða. (Merknaden mangler báde i S og B). Etter skildrin-
gen av hvordan Gisle lurer Tord den huglause til á skifte klær med seg,
legger M til (35.11—13): En þat var mjgk jafnfœrt um vit ok hugrekki,
því at hvárki var neitt til. (Det er lakune i B her (s. 54), men utsagnet
har visstnok manglet der liksom i S). Da trælkvinnen Bothild har reddet
Gisle, rodde hun bort: alsveitt af mœði (M51.18), ok rauk af henni, sier
M (tilleggsmerknaden stár verken i B eller S).
Sagaenes humor tar ofte form av djerve understatements og lakoniske
replikker i situasjoner der det er tale om liv eller d0d. Da Torodd er
blitt drept av Gisle i skogen, vender broren Stein tilbake til kameratene
sine og konstaterer t0rt at det er heldr ógreiðfœrt um skóginn (M36.8-
9) (mangler i B og S).
M har tydeligvis f0lt stor sympati og beundring for Gisle og Aud.
Dette kommer særlig fram i skildringen av Gisles siste kamp. Beund-
ringen for Aud fár uttrykk gjennom to replikker som han legger Gisle i
munnen. Da hun drar til 0yolv med lurken, lar M Gisle si: ‘þat vissa
ek fyrir longu at ek var vel kvæntr, en þó vissa ek eigi at ek væra svá
vel kvæntr sem ek em’ (68.23-25). Den mannen som vil overta Gisles
vápen og kone, svarer han: ‘Tak þú þá við ódeigliga, því at hvárki samir,
vápnin, þau er ek hefi átt, né svá konan’ (69.8-9). Gisle forsvarer seg
med om mulig enda st0rre hreysti ok drengskapr hos M enn hos S: Mens
det i S stár at Gisle vegr hann (dvs. Svein) þegar, og at Svein fellr dauðr
niðr fyrir hamarinn (77.2-3), heter det i M (69.27-70.1): klýfr hann í