Tímarit lögfræðinga - 01.06.1969, Side 27

ledning til á utnytte rikdommene betaler skatter og av-
gifter til FN istedenfor á betale til de enkelte stater.
De penger som kommer inn pá denne máten kan man
bruke til FN’s ordinære budsjett, til et spesialfond for
utviklingslandene eller til á bygge ut UNDP. Det kunne
ogsá fordeles mellom forskjellige formál.
Uansett hvilke juridiske former man fremkommer til,
má formálet være á oppná en ordning som oppmuntrer
istedenfor á bindre at havets muligheter utnyttes.
- •
Maksimumslosningen ville være á fastslá at liele hav-
hunnen og alle dens rikdommer tilhorer FN, men det er
neppe sannsynlig at stormaktene onsker á overgi all makt
pá dette særdeles viktige omráde til en Generalforsamling
hvor de vil kunne nedstennnes ved enhver anledning.
Den svakeste losning er at man vedtar enkelte prin-
sipper.
Disse ville antakelig være — i alle fall er det slik de
vestlige stater onsker det: —
„1. Det eksisterer et omráde av havbunnen utenfor grens-
ene for nasjonal jurisdiksjon.
2. Man má komme frem til enighet om en nærmere av-
grensning av dette omrádet.
3. Man má komme frem til enighet om et intemasjonalt
regime som skal forestá utnyttelsen av ressursene i
dette omrádet.
4. Ingen del av dette omrádet er gjenstand for nasjonal
okkupasjon.
5. Utnyttelsen av omrádet skal være til beste for menn-
eskeheten som helhet, særlig utviklingslandene.
6. Omrádet skal utnyttes utelukkende for fredelige for-
mál.
7. Virksomheten i omrádet skal skje i henhold til folke-
retten, innbefattet FN-pakten“.
Tímarit lögfræðinga
111