Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Page 70

68
Michael Schulte
underminerer teorien om en bevisst runereform, som han ikke gir avkall pá
(se sist Barnes 2008:275). Ved nærmere ettersyn er det flere spprsmál som
forblir ubesvart her. I sitt Jelling-bidrag konkluderer Barnes (2006) slik:
In the present state of our knowledge, I would not like to go further
than the following proposal: the younger fuþark arose as a resultofa
reform that reduced the number of runes from anything between
twenty-four and eighteen (Barnes 1987, especially 42) to sixteen.
However and wherever this reform started, it was rapidly adopted
throughout the whole of Scandinavia, and by the beginning of the
Viking Age virtually all rune carvers were using the same sixteen
runes — a remarkable example of unity in the apparent absence of a
centralizing authority to promote it (Barnes 2006:20; min utheving).
Men la oss se nærmere pá denne argumentasjonen i lys av moderne forsk-
ning pá skriftsystemer heller enn á fokusere pá runografiske detaljenalyser.
I det fplgende skal jeg fprst og fremst vise at ‘runereformen' er en uhen-
siktsmessig term, for sá á utvikle en annen forklaringsmodell som baserer
seg pá ‘grafemiske substitusjonsregler’. For nærmere á belyse denne pro-
sessen vil jeg særlig bruke innskriftene fra Eggja og Ribe som oppstod
med omtrent femti til sytti árs mellomrom.
2. Forskningshistorie: En kort oppsummering
Reformmodellen dukker opp i flere runologiske arbeider uten noen gang
á bli teoretisk forankret. Det er tilstrekkelig á nevne de fplgende tilfellene
som stptter seg til denne teorien. For mange tiár siden, mens han
eksemplifiserte statusen til tallet ‘átte’ i forskjellige fuþark-innskrifter,
kommenterte Magnus Olsen det slik (se Schulte 20061:49—51 om den
magisk-numeriske tilnærmingen):
Reformen var, utvortes betraktet, radikal, men der blev ikke rprt ved
det som var livsnerven i den gamle runeskrift: fuþarkens anvendelig-
het i magisk piemed led intet avbrekk, idet den ogsá i sin nye skikk-
else (jf. senere innskrifters ‘tilsiktede tallforhold’ bygget pá 16-tallet)
kom til á inneholde et multiplum av 8 (Olsen og Shetelig 1933:85—86;
min utheving).
Legg merke til at Olsen introduserer termen ‘reform’ uten noen begrunn-
else eller et argumentum pro re. Enda mer overraskende er det for meg at