Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Síða 73

Denyngre nordiske fuþarken
71
3-5)- Ved nærmere analyse av Barnes' bidrag er det pá sin plass med en
kritisk vurdering. Noksá tydelig kritikk mot hans forklaring ble for pvrig
lansert av Thomas Birkmann (1995:216-217) og Ulla Stroh-Wollin
(2002:226 fn. 4). Begge forskere argumenterer med at Liestpl og Barnes
overvurderer rollen kortkvistrunene spilte ved nedskjæringen av tegnin-
ventaret (se Schulte 20066:7—9 for videre diskusjon). Her er det verdt á
referere til Barnes’ konklusjon i hans siste bidrag der han forsvarer
reformtanken pá ny. Jeg npyer meg med á gjengi delkonklusjon (1) og (3)
i hans artikkel:
(1) The introduction of the new writing system and the removal of eight
characters from the fuþark were contemporaneous and interdepend-
ent processes.
(3) The older and the younger fuþark were used side-by-side for a time
(and possibly on occasion intermixed), but ultimately the new writing
system emerged victorious everywhere, perhaps because what had
previously existed was deemed unwieldy and impractical (Barnes
2009:139; min utheving).
Det er opplagt at runereformen fár en sentral rolle for hele omkalfatring-
en av fuþarken hvis vi aksepterer disse premisser. At det kun dreier seg om
subjektive pástander, blir tydelig allerede nár vi fokuserer pá den eldre
fuþarkens ‘impracticability’ — Aslak Liestpl understreker nettopp util-
strekkeligheter i det yngre runealfabetet:
The fuþark used [in the medieval Bryggen inscriptions; M.S.] is very
imperfect in its ability to reproduce the sounds of the language,
consisting as it does of only sixteen runes. One symbol had to be used
to express several sounds. The u-rune, the second in the fuþark, for
example, is normally used for o, u, 0 and y. Obviously this makes the
reading of a text written with this fuþark very tricky, for how are we
to decide which of the possible sounds the writer actually intended
(Liestpl 1971:72)?
Kriterier som relateres til brukbarhet og praktisk pyemed, er altsá vanske-
lig á fplge. For pvrig forutsetter Barnes’ modell en strikt dikotomi der
overgangen fra det eldre til det yngre skriftsystemet skjer mer eller mindre
raskt og effektivt gjennom en planlagt reform. Dermed er han npdt til á
forklare overgangssystemer som blant annet Eggja-innskriften med kun
tjueen runetegn som resultat av interaksjonsprosesser mellom de to skrift-