Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Qupperneq 76

74
Michael Schulte
pielt sett tilhprer den tyske ortografireformen fra 1996 denne kategorien,
og det samme gjelder for Chilperichs reform i merovingertid. Generelt
sett argumenterer Geoffrey Sampson for to mulige utviklingslinjer. Det
fprste alternativet bestár i á ajourfpre fonem—grafem-relasjonene ved
skriftreformer, mens det andre alternativet er á la andre, ikke-fonemiske
(delvis logografiske) skriftprinsipper overta:
Paradoxically it seems to be broadly true that those European nations
with the most phonemic scripts are the most inclined to reform them.
If your script is almost perfectly phonemic, then you see its graphemes
as devices for representing sounds and you perceive the respects in
which they fail to do so as striking and curable imperfections. An
Englishman, on the other hand, does not see his orthography as a sys-
tem deviating in certain limited respects from an essentially phono-
graphic ideal — and rightly so, since modern English spelling has as
much title to be called logographic as phonographic (Sampson 1985:207).
Etter min oppfatning er den yngre fuþarken et eksempel pá dette andre
alternativet, nettopp som moderne engelsk. Poenget er at alfabetiske
skriftsystemer som ikke lenger er strengt fonemiske (som moderne eng-
elsk og den eldre fuþarken i overgangstid blant annet), utvikler sine egne
interne prinsipper, jf. Coulmas 2003:99^ om komplekse fonem—grafem-
forhold i moderne engelsk. Det rár slett ikke kaos nár et skriftsystem ikke
lenger er basert pá fonemiske prinsipper. Npkkelen til den yngre fuþarken
er at den blir styrt av multifunksjonalismen som oppstod lenge fpr Eggja-
innskriften ble ristet, dvs. i overgangstiden rundt 550—650 e.Kr. (Om be-
grepet ‘multifunksjonalisme’, se avsnitt 4.) I motsetning til det anglo-frisiske
scenariet unnlot man á innfpre nye grafemer blant annet for omlyds-
vokaler. Antonsen sier det slik:
there is nothing in the phonemic theory of mutation which demands
an immediate change in spelling habits upon the completion of
phonemicization (Antonsen 1963:202).
Kursen for den yngre fuþarken ble staket ut gjennom skriftsystemets fast-
het og konservatisme. Hadde vi virkelig hatt en runereform, ville den ha
motarbeidet denne konservatismen nettopp ved á innfpre nye grafemer
for omlydsvokaler pá 600-tallet. Men dette skjedde som kjent ikke. Det
viser seg at denne utviklingen er det stikk motsatte av en reform. Jeg kan
derfor ikke se at fremkomsten av den yngre fuþarken hadde noen fpringer
i form av en bevisst reform.