Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Page 77

Denyngre nordiske fuþarken
75
3-2 Runografisk. formbevissthet i moderne forstand?
Michael Barnes (2006) understreker at runografer eller runeristere ikke
hadde noen bevissthet om distinksjonen som vi ná betegner som kort-
kvist- og langkvistruner. Barnes (2007), som tar utgangspunkt i Sanness
Johnsen (1968), formulerer det slik i artikkelen sin om Rök-steinen:
Her er det verdt á minne om at inndelingen i kort- og langkvistruner
er et moderne páfunn: Det er et skille runologer har innfprt for á
gjpre det lettere á hándtere materialet. Det er ingen grunn til á tro at
vikingtidens runeristere har tenkt i slike baner, og det bpr derfor ikke
overraske oss nár vi finner forskjellige typer runer i én og samme inn-
skrift (Barnes 2007:121).
Det er en sentral innsikt at inndelingen av runer i kortkvist- og langkvist-
typer sá á si er glidende i motsetning til oversiktene i váre hándbpker.
Med andre ord: runeristerne blandet forskjellige subsystemer (jf. Seim
2007). En annen sak er at visse runesekvenser kan utheves ved bruk av
spesielle runer pá et senere trinn, jf. den chiffrerte delen av Rök-steinen
(Barnes 2007) eller igrd/upphiminn-formelen pá Skarpáker-steinen, som
av spesielle grunner ble skrevet med stavlpse runer av Hálsinge-typen (jf.
Schulte 2007). Rök-innskriften dateres til ca. 800 e.Kr., dvs. minst to
generasjoner senere enn Ribe-hodeskallen. Sá langt sier jeg meg fullt enig
i Barnes’ synspunkter.
Men denne typologiske ubestemtheten i runeristernes bevissthet
underminerer selve ‘runereformen’ (i hvert fall i modellen som beskrives i
Liestpl i98ia, 19810 og Barnes 1987, 2006). Saken er at en bevisst om-
strukturering av runerekken ville være sterkt avhengig av en klar forstáelse
av forskjellige grafem-typer og de grafemiske subsystemene. For á si det pá
en annen máte: den pástátte reformen (som blir gjort ansvarlig for ned-
skjæringen av runerekken og utviklingen av yngre runeformer, deriblant
kortkvistrunene) má ha bunnet i en klar oversikt over forskjellige runety-
per. Skapelsen av system B (dvs. den yngre fuþarken i en protoform) blir
ogsá koblet til denne reformen (jf. Birkmann 1995:207, men se nedenfor).
Jeg tviler sterkt pá at dette kan ha vært tilfellet. Etter min mening er det
usannsynlig at system A (dvs. tjuefire eldre runer) og system B (dvs. seks-
ten yngre runer) eksisterte side om side pá et gitt tidspunkt rundt 650—700
e-Kr. Derfor kan det ikke være snakk om to parallelle, fullbárne skriftsys-
temer, men heller en langvarig overgang med flere mellomsystemer og
blandingsrekker, jf. innskriftene fra Eggja og Ribe (se avsnitt 5).