Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Side 78

76
Michael Schulte
3.3 En langvarig endringsprosess: skriftsystemets diakroni
Runeinnskriftene bekrefter synet pá at det ikke var noen brá overgang fra
den eldre til den yngre fuþarken. Allerede i 1874 fremhevet Ludvig Wimmer
i Runeskriftens oprindelse og udvikling i Norden at det dreier seg om en kon-
tinuerlig utvikling over lengre tid. Gjentatte ganger understreker han den
gradvise karakteren til denne utviklingen:
Overgangen fra de ældre til de yngre former er altsá sket efterhánden
og i det hele temmelig langsomt, og udviklingen t0r heller ikke for-
udsættes at være gáet lige hurtig i forskellige egne af Norden
(Wimmer 1874:178; Wimmers utheving).
Ligesom overgangen fra det længere til det kortere alfabet forberedt-
es gennem et langt tidsrum, er ogsá udviklingen fra den yngre jærnal-
ders almindelige futhark til de stungne runer gáet meget langsomt [...]
(Wimmer 1874:208-209, jf. Wimmer 1887:190).
Dette kan jeg slutte meg til. Wimmers bruk av ordet efterhánden anskue-
liggj0r kontinuiteten i hele denne prosessen (Wimmer 1874:178—208,
1887:208-251, særlig 251). Fra mitt perspektiv bekrefter Ribe-hodeskallen
hypotesen om at vi er vitne til en gradvis utvikling med forskjellige ‘bland-
ingsrekker’ og ‘mellomsystemer’, báde lingvistisk og runografisk (se Schulte
200óa, 20o6b, Stoklund 2004, 2006).
Thomas Birkmann (1995:207, 231) karakteriserer Ribe-innskriften
som en ‘fellesnordisk prototype av den yngre fuþark’, dvs. “gemeinnor-
disches jiingeres Fuþark”. Grunnen til den konklusjonen er at Ribe viser
den typiske nedskjæringen fra tjuefire til femten/seksten runer (Ribe har
bare en A-rune, men ingen %-rune). I en runografisk belysning, derimot,
har den fortsatt komplekse runeformer for h, m, a (dvs. H, P1, +), som vi
kjenner fra eldre runeinskrifter, særlig i overgangstiden (550-650 e.Kr.).
De yngre formene er (h), f (m) og \ (a). Etter mitt skjpnn tyder dette
pá at vi har med et ‘mellomsystem’ á gjpre, men Birkmanns ‘fellesnordiske
prototype av den yngre fuþark’ er kun et postulat (se Schulte 20061:46—49,
Stoklund 2004, Stoklund 2006:365—366 med detaljerte analyser). For á si
det pá en annen máte, Ribe representerer intet nálpye i den nordiske
fuþark-utviklingen, men den stár frem pá grunn av beleggsituasjonen.
Verdt á legge merke til er at tanken om en trinnvis utvikling stpttes av
Eggja-inskriften fra Sogn (Norge, 650-700 e.Kr.), som jeg vil se nærmere
pá i sluttdelen.