Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.2009, Síða 81

Denyngre nordiske fuþarken
79
Vi má nok konkludere, at mens den latinske pávirkning af rune-
skriften er tydelig i middelalderen og sandsynlig i den sene vikinge-
tid, sá er den en overordentlig tvivlsom faktor, sá snart vi gár længere
tilbage i tiden (Barnes 2000:66).
Samtidig nevner Barnes (1987) den fprste grammatikeren for á sannsyn-
hggjbre at en ‘runereform’ er et mulig scenario i Norden ög. Men som
Anne Holtsmark (1936:100) uttrykker det, har vi hos denne mannen á
g]0re med en h0yt skolert latínumaðr, som kjente godt til Priscians
institutiones og Donats Ars maior. Det samme páviser for 0vrig Hreinn
Benediktsson (1972:193-201). Han argumenterer for at den Í0rste
grammatikeren var en scholasticus som var vel bevandret i latin, og som
hadde studert latinsk grammatikk inngáende, jf. ogsá Holtsmark 1936:
96—99 om latinske forbilder til Den f0rste grammatiske avhandling. Der-
med er hans forutsetninger ikke sammenliknbare med situasjonen i Nor-
den rundt 700 e.Kr., der latinitet stort sett glimrer med sitt fravær. Som
sagt er det ápenbart at vi m0ter latinsk skolering og dermed scripta og
grammatica pá De britiske 0yene — noe som beriker den anglo—frisiske
skriftkulturen og skriftutviklingen. Den f0rste grammatikerens fors0k pá
a forbedre den islandske ortografien pá 1100-tallet — blant annet ved á
innfpre tegn for nasalvokaler — kommer altsá mye nærmere den anglo—
frisiske situasjonen av runerekken i et digrafisk perspektiv enn de skandi-
naviske omstendighetene rundt 700 e.Kr.
4- Funksjonell byrde og multifunksjonalisme
Det burde være ukontroversielt á slá fast at omlydsprosessene avfpder
tnultifunksjonelle runer allerede pá 600-tallet (jf. Schulte 1998). Dermed
hetegner u-runen for eksempel báde /u/ og /y/. Dersom vi opererer in-
nenfor en strukturell forklaringsramme, medfprer dette en 0ken.de funk-
s]onell byrde (e. functional load). Jprgen Rischel (1962) innskrenker for-
klaringskraften til dette konseptet ut ifra rent statistiske iakttakelser, og
han fremhever at strukturelle aspekter burde stá sentralt (jf. ogsá Kloster
Jensen 1961:34-36).
I várt tilfelle er det avgjprende at omlydsvokaler og grunnvokaler opp-
tfer i ett og samme paradigme, jf. rotord norrpnt maðr [uten omlyd] —
nom. flt. menn [*mæn:R med z-omlyd], eller M-stamme vgllr [*wo1:r med
w-omlyd] — gen. et. vallar [*wal:aR uten omlyd] — nom. flt. [*wæl:ÍR med
í-omlyd], osv.