Nordens Kalender - 01.06.1932, Blaðsíða 42

Bergené by
Damsgárd hovedbygning.
i ikke á forveksle. De var naturlige fiender. Men
nár byens ære stod pá spill — f. eks. nár et Stavanger-
fotball-lag holdt pá á slá et bergensk — da pep de
broderlig og skingrende saramen.
Vil vi forstá byens befolkning, og vil vi lære á
kjenne den levende organisme som Bergens by er,
bör vi ha litt rede pá byens fortid. Ingen by i
Norge er sá rik pá tradisjon, sá beriket og sá betynget
av tradisjon som Bergen.
Snorre forteller i Heimskringla at Olav Kyrre
anla Bergen. Men bergenserne har aldri vist noen
særlig hengivenhet for byens mulige grunnlegger,
Norges fredeligste konge i middelalderen. En gate
heter naturligvis Olav Kyrres gate, men ennu i
1931 er man ikke kommet lenger enn til planer
om á reise Olav et minnesmerke. Vi tror nemlig ikke
pá noen kongelig grunnleggelse. Vi tror at byen
har vokst op langs Vágsbunnen og östsiden av Vágen.
Innenfor Lungegárdsvannet lá kongsgárden Alrek-
stad (Árstad) som naturlig nok hadde sin havn i
Vágsbotn. Herinne har vel ogsá gárden Björgvin
ligget, efter navnet á dömme en eldgammel gárd
som har gitt byen sitt navn.
En virkelig by blev Bergen i löpet av det 11.
árhundre. Det skyldtes i förste rekke handelen pá
Nordnorge, fiskehandelen. Ved de store fiskerier
nordpá blev det produsert langt mer fisk enn folket
nordpá kunde bruke. Fisken blev da brukt som
byttemiddel; for den fikk folket nordpá andre varer
som de gjerne vilde ha. Varebyttet kunde ikke
finne sted i Nordland. Det var for lang vei á före
sydvarene langs en værhárd kyst, og for lang vei for
kjöpmennene á före fisken tilbake. Den skulde jo
brukes utenfor landet. I en eller annen havn som
lá bekvemt til báde for ferdselen nordfra og sörfra
mátte vareutvekslingen finne sted. Men havnen
mátte ogsá ha flere andre egenskaper; det mátte
være lett og grei vei til havs, og helst flere veier
sá skibene kunde komme inn og ut i all slags vind.
Havneomrádet mátte være godt beskyttet. Og
endelig mátte det være plass til báde brygger, naust,
sjöboder og váningshus for de folk som hadde med
handelen á gjöre.
Mange havner pá kysten kunde tilfredsstille disse
vilkár; men folk má ha funnet at gárden Björgvins
grunn og strand var best. Det hadde kanskje litt
á si nár det gjaldt vareutveksling i stor málestokk at
kongens ombudsmann, som bodde pá Álrekstad,
var like i nærheten og kunde hándheve statens
myndighet i markedstiden.
Av mange grunner som vi mere aner enn kjenner,
blev iallfall Bergen bymessig bebygget i löpet av
kort tid. Pá 1100-tallet var byen til tider kongelig
residensstad —■ kongen og hans hird levde stadig
pá flyttefot i den tid — og byen blev ogsá sæte for
den biskop som fikk hele Vestlandet under sig.
Dette bidrog ved siden av handelen til á trekke
folk til byen. Og nár byen fikk flere innbyggere,
trengtes et större tall av hándverkere, tjenestefolk,
hökere og vertshusholdere. Byens blotte eksistens
virket til byens videre vekst.
Bergen var ikke den eldste av Norges byer, men
den blev hurtig den störste og viktigste, og den fort-
satte á være det like inntil et stykke ut i det 19.
árhundre. Först og fremst var byen en handelsby,
stapelstad for den nordeuropeiske fiskehandel. Fiske-
kjöpere og fiskeselgere satte hverandre stevne i byen.
Om váren lá Vágen full av skuter. Fra England
kom skibene med hvete og honning, med klæde
og fine töier; fra Nederlandene kom kryddervarer
42