Nordens Kalender - 01.06.1932, Blaðsíða 67

Norged elddte kunotkuLtur
veier? ■— Til á begynne med kan man stryke ut-
trykket «nasjonal», som er et moderne begrep, som
ikke kan anvendes pá vikingetid og middelalder.
En annen sak er det, om der i denne kunst kan spores
trekk eller preg som er sá særegne at de kan sies
á være rasebestemte og stedbundne.
Selvfölgelig er den norske dyreornamentikk med
dens drageslyng, dens eventyr om mennesket i
kamp med ormer og ögler og löver ikke opfunnet
i urtiden i Norge. Det som helleristningene bærer
bud om, er et jeger- og fiskerfolks jevne og tál-
modige liv med ren og fiske og skipsbygg. Eventyret
om dragene, slangene og lövene kommer fra Kina
og Orienten, fra Babylon og Assyria, fra hetere egner.
Gjennem byzantinismen er forestillingskretsen og
dens ornamentikk trengt inn i vesterlandsk fantasi,
i den karolingiske og irske ornamentikk, og derfra
lever den videre i romansk kirkeutsmykning, om-
satt i kristen tankegang.
Den norske drageslyng er som arkeologien beviser
av meget eldre dato enn denne byzantinisme og
som al dyreornamentikk av orientalsk oprinnelse.
Den gresk-italiske religion og kunst har ingen dyre-
kultus, selv om den har dyrebilleder. Om dyre-
ornamentikken har funnet vei til oss over vester-
landene, som váre arkeologer av historiske grunner
tror, eller mere direkte gjennem Volga-vassdraget som
flere fremmede arkeologer av stilistiske grunner vil
hevde, er et forelöbig stridsspörsmál mellem de lærde.
Det vesentlige er, om norsk dyreornamentikk og
dyreplastikk, slik som den möter oss i Oseberg-
funnet, har en særegen, original karakter som kan
betegnes som nyskapning av eldgamle motiver, eller
om den bare er en fortsettelse av den övrige vester-
landske form av orientalisme. Jeg mener at det
förste er tilfelle, hvordan det enn skal forklares. Ose-
bergstilen har et friskt, plastisk og naturalistisk
element som er vesensforskjellig fra den irske,
Av stavnene pá Osebergskibet.
sindrig slyngede grafiske form, er om man vil mere
barbarisk, mindre utmattet og dermed mere löfte-
givende. Dette skulde tyde pá den mest direkte inn-
förselsvei fra Orienten. Men man má huske, at
dyrefremstillingen i kunsten pá den mesopotamiske
slette har gjennemgátt en ártusenlang utvikling og
omformning, för den nár frem til Middelhavsfol-
kene, til vesterlandene og til nordenlandene.
Den orientalske dyreornamentikk er i sin klassiske
67