Nordens Kalender - 01.06.1932, Blaðsíða 50

Bergenó by
Det gamle Theater.
levende og slagferdigheten med den. Bergenserne
hörer ennu ikke til de stille i landet; men byens
næringsliv viser at folket der ikke bare er menn
av ord.
Den selvgode bergenser má være skapt av den
faktiske overvekt byen gjennem árhundrer hadde
over alle som borgerne kom i beröring med. Minnet
om de stormenn som har vokset op i byen, har hos
enkelte gitt sig utslag i overmod. Bergen var Hol-
bergs by, dikterbispen Nordahl Bruns by, president
Christies by, Welhavens by, Ole Bulls og Edvard
Griegs by. I Bergen har báde Björnson og Ibsen
mottatt inntrykk for livet. Og mange noterer med
et smil at lederne for de tre störste politiske partier
i Norge idag alle er fra Bergen, Hambro, Madsen
og Mowinckel. Med stolthet kan borgerne minnes
de mange store menn som byen har fostret. Gode
minner gir styrke i tunge tider; men en berettiget
stolthet kan hos folk som selv er lite verdt, slá ut i
brautende hovmod, og slikt skader byen.
Motsetningen mellem by og land, mellem byfolk
og landsfolk, besteborgere og innflyttere, har ikke
noe sted holdt sig sá lenge som i Bergen. — For
kjuaguttene i byen var alle landsfolk striler, det
hjalp lite at oplyste folk kunde fortelle at strilene
egentlig bare var böndene nærmest omkring byen.
Og den forakt som man fra gammel tid nærte
for strilene, blev lettvint overfört til alle bönder.
Stril, strilegamp, strilekjærring og en rikdom av
andre strile-sammensetninger var iallfall inntil for
20 ár siden almindelige skjellsord som sved. Kjua-
guttene hujet og ropte efter strilene — og andre
bönder — sang viser om dem, drev gjön med dem,
ertet dem. Og nár det gjaldt strilene, var mange
voksne ogsá kjuagutter.
Bönder som kom til Bergen, stakk av fra byfolk
ikke bare ved klædrakten og ikke bare ved den
eiendommelige máten á gá pá midt efter gaten —
i «strilerekke» — som om husene skremte, men
skarpest og klarest ved sitt sprog.
A snakke anderledes enn bergenserne eller
anderledes enn boksprog det var á snakke strilemál.
Alle bygdedialekter var — for smágutter og mang-
foldige voksne — ganske enkelt strilemál. For en
bergenser er det fremdeles et svelg befestet mellem
det sprog som blir snakket innenfor bygrensen og
det som blir brukt selv i bygdene nærmest om-
kring byen. Forskjellen er sá absolutt klar og iöre-
fallende at et barn kan höre den. Bare en sánn
ting som at alle bergensere skarrer, bruker gane-r,
mens alle folk i bygdene omkring «ruller pá r-en»,
bruker tungespiss-r. Og at Bergens bymál absolutt
ikke skiller mellem hankjönn og hunkjönn i sub-
stantiver — noe alle andre málförer i Norge uten
undtagelse gjör. I Bergen heter det i alle befolk-
ningslag gutten og jenten, mannen og kánen, öksen
og stabben. Vi skal ikke fortape oss i en filologisk
dröftelse av bergensdialekten. Fagfilologer kan
sannsynligvis pávise at den stár i nær slekt med
bygdemálene omkring. Men allikevel---------. Ord-
valg, formverk, lydverk, betoning, «musikken» i
sproget, alt forekommer bergenseren á være sá helt
forskjellig fra málförene i bygdene omkring byen.
Denne motsetning mellem by og land, en mot-
setning av gammel dato og skapt av mange sam-
spillende ársaker, denne motsetning som ennu
eksisterer, har vært og er fremdeles til stor skade
for byen. Men det er ogsá lett á se at en utjevning
er i full gang, og at den allerede har nádd langt.
Utjevningen begynte i det 19. árhundre. Den
industrielle revolusjon i næringslivet og liberalismen
i politikken bröt ned byprivilegier og de murer som
skilte mellem land og stad. Innflytningen til byen
blev sterkere enn noensinne för, selv om den i for-
hold til byens folketall var svakere i Bergen enn
50